Hans Egede

Hans Poulsen Egede (født 31. januarjul./ 10. februar 1686greg. i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i Danmark), var en norsk prest av dansk avstamning, kjent for sin innsats som prest/misjonær på Grønland.

Han var sønn av Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården, og Kirsten Jensdatter Hind.

Poul Hansen Egede flyttet til Harstad i 1670. Der hadde han fått jobb som betjent i Senjen fogderi. Han rykket opp i systemet og ble først sorenskriverfullmektig før han 31. desember 1679 fikk beskjed om at han skulle overta stillingen som sorensskriver. I 1680 giftet han seg med Kirsten Jensdatter Hind, datter av Jens Pedersen Hind som var sorensskriveren han overtok stillingen fra. Overgangen mellom svigerfar og svigersønn gikk gradvis. Egede fikk det fulle ansvaret fra 1684 og var sorenskriver fram til sin død i 1706. I 1687 kom det en lov som gjorde ham til enerådende dommer, et verv han skal ha skjøttet bra.

Paul Hansen Egede var en velstående mann. Han disponerte gårdene som fulgte med embedet, og hadde i tillegg to sjekter, en med sju mann og en med ni mann og eide et sagbruk i Salangen. Han eide også flere dyr. Til tross for dette hadde han stor gjeld da han døde, og det var ingenting å arve for enke eller barn.

Hans Egede ble født i Harstad og døpt i Trondenes kirke. Han fikk først undervisning av Peder Hind, som var onkelen hans og kapellan i Sand som lå under Trondenes. Deretter ble han undervist av Niels Schielderup som var prest på Hamarøy. Schieldrerup gav han et svært godt vitnemål, og i 1704 dro Egede til Universitetet i København for å studere teologi.

Hans Egede startet teologistudiet i april 1704, og fullførte det på så kort tid som mulig noe som gjorde at han ble uteksaminert allerede i august 1705. Han fikk karakteren mediocrem, eller middels, og sa selv at resultatet «ikke kan glede en eneste en, heller ikke meg selv.» Etter studiene vendte han hjem igjen, og fungerte som huslærer for sine to yngre brødre, Jens og Christian, i to år.

I 1707 giftet Hans Egede seg med Gjertrud Nielsdatter Rasch. Han var da 21 år, mens hun var 34 år gammel. Rasch kom fra Kvæfjord, og tilhørte den samme kretsen av embedsfamilier som Egede. Hun var datteren til Niels Nielsen Rasch som var bondelensmann i Kvæfjord tinglag og Nille Nielsdatter. Faren drev også en stor gård i tillegg til jektefart. Man vet ikke hvordan Egede og Rasch møttes, men denne type ekteskap mellom medlemmer av embeds- og handelsfamilier der ektefellene hadde relativt ulik alder var ikke uvanlig på denne tiden.

25. juni 1707 fikk Egede embedet som kapellan i Vågan i Lofoten. Det var på denne tiden vanlig at enken etter den forrige presten giftet seg med neste prest som kom, og på den måten fikk sikret seg for alderdommen. Siden Hans Egede allerede var gift da han flyttet til Vågan, kunne ikke presteenken Dorothea de Fine gifte seg med ham. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til konflikten som senere oppstod mellom Egede og presten i Lødingen, Jacob Parelius, da Parelius brukte å bo hos de Finne når han hadde gudstjenester i Vågan. Striden mellom disse to skulle prege Egedes tid i Lofoten.

Hans Egede begynte som kapellan i Vågan, som lå under Lødingen prestegjeld. Sognepresten satt i Trondheim, og presten i Lødingen hadde titelen «visepastor». Dette gjorde at inntektene fra prestegjeldet ikke gikk til presten i Lødingen, men til Trondheim, og visepastoren måtte få inntekter på andre måter enn det som var vanlig. Det var derfor bestemt at visepastoren skulle ha gudstjeneste i Vågan hver søndag under Lofotfisket, noe som skulle sikre inntekter. Da Egede kom til Vågan hadde det lenge vært protester mot denne ordningen, da lokalbefolkningen ikke ville betale for en som ikke var «deres» prest.

Allerede på Egedes første gudstjeneste i Vågan gjorde dette seg utslag, og skapte konflikt mellom ham og Parelius. Egede kom til Vågan i perioden Parelius hadde rett til å holde gudstjenester, men Egede ønsket å holde innsettelsegudstjenesten selv. Han bad derfor om tilatelse til dette, men det viste seg at de to prestene var uenige i om Egede hadde fått lov til å holde hele gudstjenesten eller bare prekenen. Denne distinksjonen var avgjørende for hvem av dem som fikk den såkalte «fjærfisk-tienden».

Da gudstjenesten skulle starte stoppet Egede Parelius fra å gå til alteret og insisterte på å holde gudstjenesten selv, til tross for protester fra både visepastoren og prosten. Parelius klagde i ettertid Egede inn for prosteretten, og 6. juni ble prosteretten satt. Egede angrep der både Parelius og Dorothea de Fine, noe som gjorde forholdet til Parelius ytterligere mer anstrengt. Retten fant til slutt at begge prestene hadde utvist uforstand, men Egede ble dømt til å betale en bot på 4 riksdaler samt 20 riksdaler i saksomkostninger.

I oktover 1708 begynte tanken om å dra til Grønland å vokse fram i Egede, etter at han hadde lest Peder Claussøn Friis’ Norrigis Bescrifuelse. Han tenkte i utgangspunktet å finne etterkommere etter norrøne bosettere der, og skrev i 1710 brev til biskopene i Bergen og Trondheim, der han tibød seg å dra til Grønland som prest. Biskopene kunne ikke sende ham, selv om de var positive. De viste til økonomiske vanskligeter på grunn av krigen landet var en del av. Han skrev derfor til kong Frederik 4 året etter med samme tilbud, uten at det ble noe av det denne gangen heller. Egede så seg kallet av Gud til å omvende hedninger og føre kirken til «verdens ende», og han mente at Danmark-Norge hadde et særlig ansvar for Grønland og innbyggerne der. Han trodde nemlig innbyggerne på Grønland var tidligere norrøne kristne som på grunn av lang tids avskillelse fra kirken hadde glemt kristendommen.

I 1712 tilbød Egede seg å ta all prestetjeneste i Vågan, mot at han fikk halvparten av fisken. Dette gikk ikke Parelius med på, men han tilbød Egede å ta halvparten av de gudstjenestene som hørte til presten i Lødingen, mot en tredjedel av fisken. Egede gikk sansynligvis med på dette, selv om saken aldri ble bekreftet fra noen overordnede i systemet.

I 1714 stod det ferdig en ny kirke i Vågan. I forbindelse med den nye kirken blusset det opp til ny strid rundt Egede og Parelius. I romjulen 1713 fikk Parelius et brev fra seks av de fremste mennene i Vågan, der de skrev at Hans Egede hadde tålt for mye urett fra Parelius, og at Parelius ikke lenger var velkommen i kirken i Vågan. Da mennene ble konfrontert med innholdet i brevet, var det bare en av dem som stod fast på det som stod der. Det kom også fram at brevet var skrevet av Hans Egede selv.

Jacob Parelius møtte, til tross for brevet han hadde motatt, opp i den nye kirken i Vågan for å holde gudstjeneste 17. februar 1714, den første under lofotfisket dette året. Egede møtte også opp for å forette gudstjenesten. Han stilte seg ved alteret da gudstjenesten startet, men Parelius tok ordet og fremførte den første bønnen i gudstjenesten, før han spurte Egede hvorfor han var der. Egede svarte at han ikke lenger godtok at Parelius gjorde tjeneste i Vågan, og spurte forsamlingen om de var enig med ham. Jens Christensen Hasselberg, den eneste av underskriverne i brevet som i ettertid stod ved innholdet, tok da ordet og forsvarte Egede. Parelius skal da ha truet Hasselberg med gapestokk og skjelt ut Egede, før han forlot alteret og overlot resten av gudstjenesten til Hans Egede. Han holdt seg også vekke fra Vågan i de følgende ukene.

Parelius dro direkte fra konfrontasjonen med Egede til Steigen, der prosten hadde sete. Allerede 19. februar ble det stevnet til prosterett. Denne ble satt 9. mars på Dorothe de Fines gård. Egede ble dømt til å betale 2 riksdaler, og boten skulle i sin helhet gå til fattige presteenker. Parelius skulle ha resten av gudstjenestene under fisket, og de to prestene skulle deretter dele gudstjenestene slik de hadde blitt enige om i 1712. Til slutt bad retten «de to smukke Mænd omgaaes efterdags med al den Kierlighed, som Ordensbrødre sømmer og ikke anstaaer att give Forargelse paa nogen Sted.»

Blant folk i området var det delte meninger om hvem av de to prestene som hadde rett. Blant de lokale fiskerne i Vågan hadde mange sympati med han, kanskje særlig fordi det lenge hadde vært ønske fra denne gruppen å endre måten gudstjenestene ble fordelt mellom prestene under lofotfisket. Blant de velstående i området var det derimot Parelius som fikk støtte. I denne gruppen fant man blant annet også prostens bror og også andre viktige menn. Konsekvensen av striden ble dermed at Egede hadde lagt seg ut med mange av de viktigste personene i området.

Hans Egede hadde i lang tid ønsket å forlate Vågan og dra til Grønland. Gjertrud var negativ til dette og mente at han «vilde styrte baade sig selv og hende udi all Ulycke» med dette. Etter sammenstøtet i 1714, kan det derimot virke som om også hun ønsket å dra fra Vågan og støttet mannen hans planer. I 1715 skrev Egede skriftet En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse for å overbevise motstandere av planene hans om at det var en god ide, og få støtte fra Misjonskollegiet. Dette førte ikke fram, og i 1717 slkte han avskjed fra stillingen før han sammen med Gjertrun flyttet til Bergen i 1718 for å forsøke å få kjøpmennene i byen til å starte et handelskompani med Grønland som mål, der han selv skulle være utsending.

At Egedefamilien dro til Bergen var naturlig, da byen i mange år hadde vært ledende på sjøfart og fangst i området. I tiden før Egede kom til Bergen hadde derimot de bergenske sjøfolkene blitt presset ut av sjøfolk fra Holland, og det var ikke stor stemning i byen for å satse på dette risikofylte farvannet. Krigen førte i tillegg til de naturlige utfordringene at risikoen ble ytterligere forverret, og byen var rammet av en økonomisk depresjon.

Da han kom til byen satte han igang et arbeid for å vekke interesse blant folk for misjon til Grønland kombinert med å etablere en handelsplass og koloni der. Han fikk stor oppmerksomhet, selv om folk reagerte både positivt og negativt på tankene hans. Noen mente han var gal, mens andre hadde sympati med tankene hans.

Han oppnådde i begynnelsen ingenting, til tross for brennende appeller der han vendte seg både til dem som ville spre evangeliet og dem som ønsket økonomisk gevinst. Ekspedisjonen han argumenterte for krevde relativt store investeringer, og konjunkturene var på dette tidspunktet på de aller laveste. Enkelte av de som hadde erfaring med Grønland sa likevel at om de fikk støtte av kongen, kunne de kanskje være villige til å sende et skip.

Dette gjorde at Egede i 1719 dro til København for å legge fram saken der. Han fikk Thomas von Westen til å legge frem saken for Misjonskollegiet, og fikk også legge saken fram for kongen. I et skriv til kongen argumenterte han med at Grønland hadde blitt befolket fra Norge, og derfor alltid hadde hørt under den danske kongen. Det var derfor naturlig å etablere seg der igjen så ikke andre nasjoner skulle få de økonomiske ressursene, og dette i tillegg «dreide seg om Guds æres utbredelse og ville folks opplysning og omvendelse». Han bad ikke kongen om direkte støtte, men om privilegier lik de andre handelskompanier hadde fått samt kirkekollekt.

Kanselliet fulgte opp Egedes tur med å beordre stiftsamtmannen og magistraten i Bergen til å sammenkalle til et møte der kjøpmennene skulle diskutere mulighetene for å ta opp igjen handel og fangst på Grønland. Egede bad om at også skippere og sjømenn skulle bli bedt inn til møtet, og da møtet ble avholdt i rådhuset i Bergen 8. februar 1720 møtte det bare opp representanter fra denne gruppen. Ingen kjøpmenn kom. Sjøfolkene fortalte om et særdeles hardt landskap og om en svært primitiv befolkning, og møtet førte ikke til noe for Egede.

I et forsøk på å skaffe penger til misjonsekspedisjonen sin, tok Egede opp alkymi. I letingen etter finansiering sier han at han begynte å tenke på «hvad der tales og skrives om den saa kaldede Philosophiske Steen, og tænkte, hvo der var saa lykelig, at han saadan Videnskab besad, han kunde nok udføre slikt et Verk.» Han fant ingen i Bergen som kunne lære ham opp i alkymi, og ville heller ikke vekke oppsikt med sin nye interesse. Han kjøpte seg derfor flere bøker om emnet og begynte å lese om «De vises stein». Ut fra det han leste, mente han at det hele virket så enkelt at han ikke forsod hvorfor ikke flere praktiserte kunsten. Forsøkene hans gikk derimot ikke så bra. «[M]in Forhaabning slog mig gandske feil, thi med alt det Sudlerie [=søl], som jeg næsten udi tvende Aar plagede mig med, profiterede jeg intet uden Møje og skidne Fingre.»

Egede lot seg ikke knekke av motgangen, og fremholdt stadig at dette ikke handlet om å tjene penger, men om å frelse mennesker og anlegge en koloni. Til slutt fikk han overtalt noen kjøpmenn til å finansiere planene hans, under forutsetning av at kongen både gav dem monopol på handel på Grønlands vestkyst, og la ned forbud mot at andre i det hele tatt fikk seile dit. En viktig person i denne prosessen ble rådmann Magnus Schiøtte som fikk samlet noen av de rikeste kjøpmennene til et investeringsmøte hjemme hos seg. 4. juni 1720 ble det sendt brev til kongen angående stiftelsen av «Bergenske Grønlandskompani». I tillegg til monopol og forbud for andre seilende, bad man også om diverse tollempelser, samt at det ble sendt en garison soldater på 30 mann til øyen. Egede sendte også et eget brev der han bad om personlig, økonomisk støtte fra kongen. Han gikk også personlig til biskopen, prestene i byen, kjøpmenn og embedsmenn og bad dem om å støtte ekspedisjonen økonomisk. 48 personer forpliktet seg på tilsammen 5100 riksdaler av de 12-16000 riksdalene man trengte. 22 av disse forpliktet seg også til å dekke et eventuelt underskudd når ekspedisjonen kom hjem igjen. Mange av dem som investerte i ekspedisjonen sa at de ikke ventet noe økonomisk gevinst, men så på det hele som en form for religiøst offer.

I januar 1721 ble det dannet et interesseselskap, og man satte ned et styre. Skipet «Haabet» ble kjøpt inn for 1550 riksdaler, og forsterket for ytterligere 356. Tanken var at man skulle seile til Grønland og etablere en koloni som skulle få et økonomisk grunnlag gjennom handel og fangst. Om flere interessenter meldte seg, skulle man utvide til også å drive med hvalfangst. Mannskap til ekspedisjonen ble hyret inn. Over førti personer var planlagt å overvintre på Grønland. Av disse var det håndverkere av ulikt slag og tre kvinner som skulle stå for husholdningen. «Haabet» ble satt under styrmann Selgen Dahl som hadde et mannskap på 11 mann. Hartvig Hansen Jentoft ble ansatt som bokholder og handelsmann for kolonien. Det ble også gjort store innkjøp av utstyr man trengte å ha med seg.

Den ventede støtten fra kongen lot vente på seg, og Egede skrev 11. februar et brev til Missionskollegiet og bad om hjelp fra dem for å få støtten. 21. februar behandlet Kommercekollegiet brevet fra bergenskompaniet. De støttet dem i deres ønsker, bortsett fra at de var skeptiske til å forby andre å seile i området før landet var blitt kolonisert. Også styresmaktene i Bergen støttet ønskene fra selskapet.

I Bergen fortsatte forberedelsene. En hukkert og en galliot ble anskaffet. Hukkerten for å drive hvalfangst i Diskobukten, og gallioten for å følge «Haabet» og drive rekognosering. 28. april forlot hukkerten Bergen med kurs for Grønland, og noen dager senere fulgte de to andre skipene etter.

Hans Egede var utpekt som leder for ekspedisjonen. Reglementet var utformet i «Skipsartiklene» som var utformet etter mønster fra de danske handelskompaniene i koloniene i Ost- og Vest-India og i et reglement for koloniens styre som var utformet etter kolonilovene i Trankebar og Guinea. Kolonien skulle ledes av «Rådet», som bestod av sju mann og ble ledet av presten. I «Skipsartiklene» ble det presisert at lokalbefolkningen på Grønland skulle behandles godt. Ekspedisjonen skulle begynne byggingen av hus med en gang de kom frem, og skipene skulle starte handelen umiddelbart. Det ene skipet skulle returnere til Bergen før vinteren, mens «Haabet» skulle returnere straks etter vinteren. Da ekspedisjonen dro hadde de ikke fått noen løfter om kongelig støtte, og det var en helt privatfinansiert ekspedisjon fra eliten i Bergen. Først 2. juni kom det en kongelig resolusjon som gav selskapet tollfrihet, men ikke noe mer. 4. juni fikk Egede et kallsbrev fra kongen, og samme dag sa Finanskollegiet at de ville betale ham 300 riksdaler i året i lønn så lenge han var på Grønland, samt 200 riksdaler for å dekke utstyr.

«Haabet» forlot Bergen 2. mai 1721 med 46 mennesker ombord, men kom seg først ikke lenger enn et lite stykke ut av byen. De kunne ikke legge ut på havet før 12. mai. 4. juni så de sørspissen av Grønland, men på grunn av dårlig vær og mye is kom de seg ikke i land før 3. juli. De kastet da anker med øyen Kanag som ligger utenfor det nåværende Godthaab. Øyen fikk navnet «Haabets Ø», og de satte straks i gang med etableringen, siden det allerede hadde blitt sent på sommeren. Kort tid etter ankomst ble hvalfangstskipet sterkt ødelagt av en storm utenfor Kapp Farvel, og var ikke brukende til hvalfangst i to måneder, noe som gjorde at denne inntektskilden forsvant for ekspedisjonen.

Lokalbefolkningen var nyskjerrige på de nyankomne, og særlig på Egede og prestedrakten hans. Denne gikk han med hele tiden. De var også overrasket over at det var kvinner og barn sammen med mennene i ekspedisjonen. Hans Egede så på de innfødte som ynkverdige, siden de ikke kjente Gud, og han ble nedtrykt av at han ikke kunne kommunisere med dem og fortelle dem om kristen tro.

9. juli var det første huset, et lagerhus av torv og stein, ferdig. Planen var å drive handel med de innfødte, men hollandske skip hadde kommet dem i forkjøpet, og det var derfor ingenting å handle. 21. juli vendte galloiten tilbake til Bergen uten varer. Den kom fram 18. september, og meldte at ekspedisjonen var framme og hadde møtt vennlige innfødte.

Egede selv ble ikke knekt av motgangen, og skrev til Bergen etter mer forsyninger og støtte. I Bergen ble forespørselen møtt med velvilje, siden «foretagende var begynt og bygget på Guds hjelp», og i løpet av høsten og våren i 1721/22 ble det samlet inn nesten 4000 riksdaler for å støtte ekspedisjonen på Grønland. Våren 1722 dro to skip fra Bergen til Grønland med forsyninger og flere folk. Skipene hadde store problemer med å nå fram på grunn av mye is i havet. 26. mai skrev Egede i dagboken sin at han var veldig i tvil om det var mulig å bli på Grønland, eller om han måtte reise hjem. Provianten de hadde hatt med seg våren før var da i ferd med å gå tom. Henvendt til Gud skrev Egede: «Hvi lider dette til din Ære og disse arme Menneskers Oplysnings hensigtende Foretagende saa svare Anstød og Forhindringer?»

Ikke før 8. juni kom skipene til Haabets Ø. De hadde med seg proviant og andre varer, og fikk i retur en statusopptatering fra Egede. Han kunne fortelle at det var få gode utsikter til å tjene penger. Hvalfangsten så ikke ut til å være noe å satse på, og man hadde ikke så gode varer å handle med som hollenderne, så det var også dårlig utbytte fra handel. Han sa han skammet seg over å be om mer penger, men mente det var synd om det Gud hadde startet skulle strande på grunn av pengemangel, og bad derfor om at investorene måtte fortsette å støtte ham. Han mener også at Gud vil hjelpe dem gjennom problemene, siden det ifølge ham ikke handlet om menneskers ære og økonomi glass liter water bottle, men om Guds ære.

I leiren på Grønland begynte man å forsøke å bedre på situasjonen. Alle skipene ble sendt hjem til Bergen for å spare penger i lønn til mannskapet. Med seg hadde de hvalfangstutstyret, siden dette ikke ble brukt, men handlesvarer hadde de dårlig med. Man hadde også funnet ut at leiren lå dårlig til, og begynte å se seg om etter en ny base på fastlandet og lenger inne i fjorden. Da skipene hadde dratt i løpet av sommeren var det bortsett fra Egedes familie 18 menn og to kvinner igjen i bosetningen.

I Bergen klarte man til tross for de dårlige nyhetene å samle inn nesten 1300 riksdaler denne høsten, og sendte samtidig et nytt brev til kongen der man bad om støtte. I januar 1723 klarte man å skaffe nye 2040 riksdaler til veie for Egede.

16. februar 1723 fikk kjøpmennene i Bergen nytt håp. Da fikk de brev fra kongen, datert 5. februar, der han gav det bergenske grønlandskompani privilegier som lå nært de privilegiene de danske hansdelskompaniene til For- og Vest-India hadde. Kompaniet fikk hele Grønland til fri disposisjon i minst 25 år, tollfritak for handel til og fra Grønland samt fritak for skipsavgifter, fullstendig monopol på grønlandshandel for danske undersåtter samt særretter for personer som var lenge tilsatt i kompaniet på Grønland. De fikk også tillatelse til å opprette et lotteri kongen regnet med ville skaffe dem 50 000 riksdaler.

Investorene i Bergen satset nå store penger. Det ble tatt opp lån, og tre nye skip ble kjøpt: en hvalfangstskute, et handelsskip og et skip som passet til å gå langs kysten av Grønland. Skipene ble sendt avgårde med nye forsyninger, blant annet korn man skulle forsøke å dyrke samt en mengde gårdsdyr. Overfarten ble hard, og de fleste av dyrene døde underveis og det minste skipet forsvant med hele mannskapet. 19. juni kom det første skipet fram, og med dette fikk også Hans Egede beskjeden om kongens bestemmelse. På skipene som kom over var studenten Albert Top en av dem som var med. Han ble etter hvert en av Egedes nære medarbeidere, og viste seg å ha lett for å lære seg grønlandsk språk.

Egedes skrev brev til Bergen, og bad om å bli avløst som overhode for kolonien, da han mente at denne oppgaven gjorde at han ikke kunne konsentrere seg om forkynnelsen som var hans egentlige grunn til å være der. Han fortalte også at han mente bosetningen burde flyttes inn i fjorden, der han mente det lå bedre tilrette for bosetning. Sammen med brevet hadde skipene som vendte tilbake til Bergen om høsten bare med seg varer for 1100 riksdaler. Den økonomiske situasjonen for kompaniet var dårlig.

Den anstrengte økonomien stoppet imidlertid ikke kompaniets ledelse i Bergen. Våren 1724 ble den til da dyreste ekspedisjonen sendt avgårde. Tilsammen kostet det 16 000 riksdaler å utruste ekspedisjonen. Man prøvde seg på en ny bosetning, men den måtte oppgis året etter. Sommeren 1724 hadde skipene med seg varer for 3 300 riksdaler tilbake, og i tillegg fikk man inn 13 400 riksdaler på lotteriet.

Egede skrev nye brev hjem, og klaget over situasjonen. Han sa at han aldri ville ha tatt på en seg jobb som bragte så mye problemer over ham selv og andre, hadde det ikke vært for at han hadde grønlendernes frelse for øye og at han ville hjelpe dem fra det han så på som elendighet. Han klaget også over at det var vanskelig å få folk i kolonien til å gjøre som han sa, og over at han ikke fikk flytte kolonien inn i fjorden slik han ville, noe som førte til at familien hans led under dårlige boforhold.

Han skrøt også av ledelsen i Bergen, og roste dem for deres innsats for å fremme kristen tro. Han mener også at kongen bør yte mer støtte, og fremmer en tanke om at de innfødte på Grønland bør betale mer skatt. Dessuten ber han om støtte fra Bergen for å fremme sin egen autoritet i kolonien, da han sliter med å bli hørt i Rådet. Han bad også om at bokholder Jentoft, som vendte tilbake til Bergen denne sommeren, måtte komme tilbake til Grønland, fordi han så ham som en gudfryktig mann som ikke hadde egeninteresse på Grønland.

Sammen med Jentoft kom også to unge grønlendere som Egede bad om at bli måtte introdusert for kongen. Direktør Refdal i grønlandskompaniet tok med seg disse til København, hvor de vakte stor oppmerksomhet og ble brukt som reklame for grønlandskompaniet. Refdal møtte myndighetene og sa at tiden var kommet der man enten måtte avbryte forsøket water bottle insulated, eller så måtte staten gå inn med betydelig støtte.

Denne gangen gav kongen sterkere støtte. Ved en kongelig resolusjon av 15. desember 1724 vedtok han å gi støtte til å holde selskapet oppe. 16. mars 1725 ble det vedtatt en ekstraskatt som skulle gå til grønlandskompaniet. Innbyggerne i både Norge og Danmark skulle betale denne, og man regnet med at den ville innbringe rundt 50 000 riksdaler. Det ble også oppnevnt statlige inspektører som skulle overse at pengene ble rett forvaltet.

Sommeren 1725 gikk to skip til Grønland. «Haabet» hadde overvintret og da de tre skipene kom tilbake hadde de bare med seg varer for rundt 1500 riksdaler, mot de nesten ni og et halvt tusen kompaniet hadde i utgifter i 1725. Skipene hadde også med seg flere brev fra Egede. Han var oppløftet av at kongen nå hadde gått tyngre inn. Han mente at om man annla tre kolonier ville handelen lønne seg, men mente at siden det var misjon det egentlig dreide seg om, burde man annlegge en rekke små kolonier, utstyrt med lærere for de innfødte. Han regnet ikke med at dette ville lønne seg, men mente grønlenderne burde betale skatt. Opprettelsen av nye kolonier håpte han kunne skje allerede neste sommer.

I 1726 ble det sendt avgårde to skip fra Bergen. «Egte Sophia» med Jens Falch som skipper forsvant i drivisen med hele mannskapet, mens «Cron-Printz Christian» ble så forsinket at Egede og de andre i den danske bosetningen måtte kjøpe mat fra nederlandske handelsfolk for å overleve. 10 av kolonistene ble også sendt fra øyen med de nederlandske skipene for å måtte ta vare på så få personer som mulig i den kommende vinteren som de trodde de måtte overleve uten nok mat og uten amunisjon til jakt. Det var svært dårlig stemning i kolonien, og Egede trodde selv at det ikke hadde blitt sendt skip fra Bergen til Grønland denne våren.

Da «Cron-Printz Christian» enedelig kom frem 19. juli, var det så sent at skipperen nektet å vende tilbake til Bergen dette året, men heller ville overvintre på Grønland, tross i Egedes instendige forsøk på å få ham til å dra. Dette førte igjen til at det ikke kom noen beskjed til kompaniet i Bergen om at båtene hadde kommet fram. I Bergen antok man derfor at begge skipene hadde forsvunnet, og ledelsen i kompaniet gikk inn i en dyp krise, der flere av de ledende mennene rømte fra selskapet dry pak. Den vedtatte ekstraskatten ble også innkrevd i byen, noe som førte til ytterligere misnøye.

Med ledelsen ute av Bergenskompaniet, ble selskapet også i praksis oppløst. Pengene som var ført inn i selskapet var forsvunnet, og kolonien på Grønland stod uten sikkerheten den trengte. For å komme de som satt på Grønland til unnsetning skrev derfor rådmann Schiøtte til kongen 1. mars og bad ham om personlig å utruste to skip for å drive handel på Grønland. Kongen sendte skip, og en mann for å undersøke forholdene for handel. Allerede 26. mai kom det første skipet til Grønland i 1727. Egede fikk da beskjeden om at Bergenskompaniet var gått i oppløsning og at pengene som var samlet inn var vekke. Sammen med de tilsammen tre båtene som nå var på øyen, sendte Rådet Albert Top, som skulle legge frem deres sak for bergensborgerne.

Kongen tok nå grep for å ordne opp i situasjonen. Han gjorde rådmann Schiøtte sammen med kommandanten på Bergenhus, J. F. Tuchsen og kommerciesekretær Hans Landberg ansvarlige for grønlandsaktivitetene. I tillegg satte han i gang en granskning av pengebruken fram til dette punktet. Videre bad han Schøitte sende to skip med varer og mannskap med hvalfangsterfaring til Grønland. Han sendte også to handelsskip og et krigsskip til øya. Med disse ble det sendt 12 straffanger som var blitt «tvangskopulert med 12 løsaktige kvinner» samt tretti soldater og noen offiserer. Disse skulle befolke øyen. Soldatene var svært demotiverte, og Egede ble urolig for hvilke folk som var sendt til misjonsstasjonen hans. Imidlertid døde de fleste av fangene og kvinnene av skjørbuk i løpet av den første vinteren.

Sommeren 1728 ble det besluttet å flytte kolonien fra «Haabets Ø» til stedet Godthaab ligger i dag. Et stort våningshus av stein, som fremdeles står, ble bygget. Hans Egede flyttet inn i det nye huset 30. september. Han hadde fremdeles overoppsyn med handelen frem til 1729, da denne ledelsen ble flyttet til en kongelig kommite i København. I 1730 måtte Egede igjen argumentere for foretagendets fremtid, da den nye kongen ville legge ned hele prosjektet. I 1734 fikk en kjøpmann i København, Jabob Severin, monopol på grønnlandhandelen, men Egede fikk fremdeles økonomisk støtte fra handelskompaniet. Dette hadde han helt frem til han måtte forlate Grønland på grunn av dårlig helse i 1736.

Hans Egede hadde sannsynligvis allerede kommet i kontakt med misjonstanken i København i studietiden. Kongen hadde da tatt initiativ til å starte misjon i de danske områdene i India, og på universitetet lette man etter passende kandidater til dette. I 1706, etter at han hadde kommet hjem ble de første lutherske misjonærene sendt til Trankebar, og i 1707 startet misjonen blant samene i Nord-Norge.

I 1708, ikke lenge etter at han hadde kommet til Vågan, begynte en tanke å vokse frem i Egede. Han hadde lest Norriges Bescriffuelse av Peder Claussøn Friis, og blitt grepet av det som stod i boken om Grønland cycling water bottles. I 1710 forfattet han Forslag til Grønlændernes Omvendelse og Oplysning, og bad om støtte fra biskopene i Trondheim og Bergen. Han fikk ikke denne støtten, og også Gjertrud var kritisk til planene.

Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær» med sin kone Gjertrud Rasch, på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å drive misjon blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.

Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.

· · · · · · · ·

Share This:

The Wizard of Speed and Time

The Wizard of Speed and Time is a 1989 low-budget feature film written, directed, and starring animator Mike Jittlov, as well as a 1979 16 mm short film, also by Jittlov.

In the original short film, a young man in a green wizard costume runs throughout America at super speed, much like the superhero The Flash. Along the way, he gives a pretty girl a swift lift to another city, gives golden stars to other women who want a trip themselves best hydration pack running. He then slips on a banana peel and comically crashes into a film stage, which he then brings to life in magical ways.

Jittlov is a special effects technician, and produced all of the special effects in the film himself, many through stop motion animation.

This short film originally was shown as a segment of an episode of The Wonderful World of Disney. The episode was called ”Major Effects”, and was aired to coincide with the release of Disney’s The Black Hole in 1979.

The film segment then began to be shown at science fiction conventions around the country, gaining popularity, prompting Jittlov to eventually create a (semi-)fictionalized account of how this short film came to be, in the form of a feature film.

Years later, Jittlov was able to remake the short, as well as incorporate portions of some of his other short films (such as Time Tripper and Animato), into a feature-length 35 mm film. The feature version recounts the exploits of a special effects ”wizard” (played by Jittlov) trying to fulfill his dream of making a full-length movie. The tricks of movie magic are exposed; but so are the tribulations of the independent moviemaker working around the heavily unionized Hollywood film industry.

Straeker: There are your film cans, but you can’t move them.

Jittlov: Why? Are they stuck to the floor?

Many scenes in the movie turned out to be only too prophetic, according to Jittlov. In the film worlds best water bottle, a director, Lucky Straeker (Steve Brodie), and a producer, Harvey Bookman (Richard Kaye), bet over whether Jittlov can actually complete a major effects assignment, and Bookman does everything in his power to thwart Jittlov.

Richard Kaye not only produced this film but also starred as one of the main characters Harvey Bookman, coincidentally a producer. Richard was also the co-writer of this script. Richard Kaye’s daughter Lauri Kaye, at the age of 16, was the production secretary of The Wizard of Speed and Time and Lauri also performs in the film as a voice-over artist and a hand model.

The feature film is also filled with subliminal messages, many hidden in single frames during the ”Wizard Run” sequence (which was remade and expanded from the original short film), or hidden in electrical sparks generated by various happenings in the film.

The feature film was filmed in 1983, released to theaters in 1989 (though it was never widely distributed), and was later released on VHS and laserdisc. Although there is no official DVD release yet, Jittlov’s fans have (with Jittlov’s knowledge and at least tacit approval) created a DVD image file, and made it available for free on peer-to-peer networks until such time as an official release is realized.

Share This:

Matthew Fryatt

Matthew ”Matty” Fryatt, född 5 mars 1986 i Nuneaton, Warwickshire, är en engelsk fotbollsspelare.

Fryatt började sin karriär med Walsall där han spelade i tre år, 70 matcher och 27 mål för anfallaren. År 2003-2004 var han utlånad till Carlisle United i League One thermos flask price. Men år 2006 såldes Fryatt till Leicester City och han skrev på ett 3,5 års kontrakt med klubben. 2008 blev Leicester nedflyttade till League One. Väl där gjorde Fryatt fina prestationer och han blev utnämnd till årets spelare i League One och var med i årets elva. Fryatt gjorde 32 mål på 51 matcher i League One, ett bidrag till Leicesters direkta uppflyttning. Fryatt visade sin målfarlighet även i the Championship där han hann göra 11 mål innan han bröt käken på två ställen i en match mot Doncaster Rovers. Fryatt kom dock tillbaka den säsongen med spel i tre matcher; i säsongsavslutningen mot Middlesbrough och i semifinalerna (1 och 2) mot Cardiff i kvalet till Premier League.

1 januari 2011 gick Hull ut på sin hemsida och meddelade att man värvat Fryatt för 1 stainless insulated water bottle,2 miljoner pund.

Share This:

Famille Drágffy

Drágffy de Bélteki (en hongrois : bélteki Drágffy) était une famille aristocratique hongroise.

La famille est originaire de Marmatie (Maramures en roumain) où ses ancêtres étaient pour certains de puissants boyards roumains. Ainsi Dragoș de Moldavie, premier prince de Moldavie (1351-1353), est originaire de cette famille. Il quitte le Maramureș sur les ordres du roi de Hongrie stainless steel water canteen, Louis I de Hongrie (Louis), pour établir une ligne de défense contre la Horde d’or best running waist belts, fondant ainsi la Moldavie small thermos. Il est le père de Drágos Gyulafalvi (Dragos de Giulești), voïvode, et de Sas de Moldavie (Bélteki Szász), également prince de Moldavie (1354-1358), lui-même père de Bâlc de Moldavie.

Bâlc ne règne qu’un an, un voïvode venant du Maramureș, Bogdan Ier le Fondateur (Bogdan Întemeitorul) le dépose.

Il quitte alors la Moldavie pour le Maramureș où le roi de Hongrie lui demande, en 1365, de récupérer les terres, lui et ses cousins Drag (ou Dragoș), Dragomir et Ștefan que Bogdan I avaient laissées, et de reprendre la fonction de cnéz du Maramureș. Bâlc et Drag régnèrent sur le Maramureș jusqu’en 1395, lorsque Bâlc meurt après avoir été élevé au titre de comte de Szatmár (aux alentours de l’actuelle Satu Mare) et comte des Sicules.

Drag (Dragoș) est donc best water bottle, l’ancêtre de la famille hongroise Drágffy.

À partir du quatorzième siècle, seuls les catholiques pouvaient faire partie de la noblesse. C’est ainsi, que la plupart de l’aristocratie roumaine est passé au catholicisme et a été magyarisée.

Share This:

Lamivudine

3TC

Urinaire

La lamivudine (2′,3′-didéoxy-3′-thiacytidine, 3TC) est un puissant inhibiteur nucléosidique de la transcriptase inverse commercialisé sous le nom d’Epivir. Elle peut inhiber les deux types (1 et 2) de transcriptase inverse de VIH ainsi que celle du virus de l’hépatite B. Pour qu’elle devienne active, il faut qu’elle soit phosphorylée sous sa forme triphosphate. Le triphosphate de 3TC inhibe ainsi l’ADN polymérase cellulaire. Elle est actuellement le médicament antirétroviral le plus utilisé, prescrit pratiquement systématiquement, et ceci depuis son introduction dans la trithérapie en 1995-1996, années où la mortalité due au Sida a chuté considérablement.

La lamivudine est administrée par voie orale, et elle est rapidement absorbée avec une biodisponibilité supérieure à 80&nbsp thermos bottle parts;%. Diverses recherches tendent à montrer que la lamivudine peut passer la barrière hémato-encéphalique. Elle est souvent utilisée en combinaison avec la zidovudine. Ces deux antirétroviraux agissent de manière synergétique. Il a été montré que le traitement par la lamivudine restaure la sensibilité à la zidovudine chez les personnes devenues résistantes au VIH.

Une mutation (M184V) du VIH lui permet d’acquérir une résistance à la lamivudine. Toutefois, de façon générale water thermos, il est conseillé de poursuivre le traitement au 3TC même si cela se produit, cette mutation semble produire un virus se répliquant moins efficacement et restant encore contrôlé par la lamivudine. Par exemple, des études ont montré qu’une monothérapie de 3TC permet une meilleure évolution clinique et immunologique qu’un arrêt thérapeutique chez les patients séropositifs précédemment sous trithérapie dont le virus était devenu résistant à la lamivudine. Dans le cas d’une trithérapie, sans autre mutation constatée, le virus muté reste sensible à d’autres molécules. De nombreux tests de mutagénicité montrent que la lamivudine ne présente pas d’activité mutagène aux doses thérapeutiques.

La lamivudine a été utilisée pour le traitement de l’hépatite B chronique à une dose plus faible que l’utilisation pour le traitement de l’infection à VIH. Il améliore la séroconversion de l’antigène e positif de l’hépatite B, et aussi la mise en scène histologie du foie. Une utilisation à long terme de la lamivudine conduit au développement d’un virus résistant de l’hépatite B (YMDD) par mutation. Malgré cela, la lamivudine est encore largement utilisée tant elle est bien tolérée.

Elle fait partie de la liste des médicaments essentiels de l’Organisation mondiale de la santé (liste mise à jour en avril 2013).

Le médicament est en cours de test contre le virus Ebola.

La lamivudine a été découverte par screening (dépistage) en 1989 par Bernard Belleau et Nghe Nguyen-Ga.

Les travaux de l’équipe du médecin-chercheur Lorne Tyrrell de l’Université de l’Alberta, Canada, ont montré que la lamivudine était un traitement efficace contre l’hépatite B.

La synthèse de novo est réalisée en milieu totalement anhydre, à cause de la sensibilité de l’acétal soufré formé aux acides aqueux. Celle-ci peut être résumée par le schéma suivant :

Le Dr Gobee Logan l’a utilisée contre Ebola, en désespoir de cause, avec succès (à confirmer en respectant le protocole), considérant les modes d’action similaires de ces deux virus.

Share This:

Diasporus citrinobapheus

Vous pouvez partager vos connaissances en l’améliorant (comment ?) selon les recommandations du projet Herpétologie.

Nom binominal

Diasporus citrinobapheus est une espèce d’amphibiens de la famille des Eleutherodactylidae.

Cette espèce est endémique du Panamá. Elle se rencontre entre 680 et 790 m d’altitude dans la cordillère Centrale.

Diasporus citrinobapheus mesure entre 17,3 et 19,7 mm pour les mâles et 21,8 mm pour la seule femelle connue youth baseball uniforms. Son dos est jaune brillant ou orangé nuancé de sombre. Sa face ventrale est translucide hormis le sac vocal du mâle qui est jaune.

Son nom d’espèce, du grec ancien κίτρινος, citrinos, « jaune citron », et βαφεύς, bapheus stainless steel bottle water, « teinturier », en référence au fait qu’elle teinte les doigts de jaunâtre lorsqu’on la capture. Ce phénomène a été observé chez d’autres espèces du genre Diasporus mais est particulièrement marqué pour celle-ci dry bag for cell phone.

Sur les autres projets Wikimedia :

Share This:

1991–92 Port Vale F.C. season

The 1991–92 season was Port Vale’s 80th season of football in the Football League, and third successive (35th overall) season in the Second Division. For only the third time in their history they competed in a division above rivals Stoke City. However it was not a happy campaign, John Rudge was forced to deal with star players Darren Beckford and Robbie Earle being sold for combined fees of £1.7 million. He spent just £375,000 to bring future-legend Martin Foyle to the club, whilst reliable goalkeeper Mark Grew was handed the club’s Player of the Year award. Vale were relegated in bottom place, just five points short of safety. They exited the League Cup at the Third Round water bottle belt running, despite a credible 2–2 draw with Liverpool at Anfield. Leaving the FA Cup at the Third Round, they were knocked out at the Second Round stage of the Full Members Cup.

The pre-season saw John Rudge sign aged striker Keith Houchen from Hibernian for £100,000. He also spent £300,000 on Hull City defender Peter Swan. This money was raised through the sale of top-scorer Darren Beckford to Norwich City for £925,000 after a Football League tribunal (Vale had wanted £1.5 million). As well as losing his star striker, Rudge had to deal with the departure of his midfield dynamo, Robbie Earle having been sold to Wimbledon for £775,000. To replace Beckford, Rudge signed Martin Foyle from Oxford United for a fee of £375,000. The transfers of both Beckford and Foyle were club-records.

The season started positively, with new man Foyle getting both goals in a 2–0 win over his former employers Oxford. In September, Houchen suffered a tear in his hamstring, and struggled to regain his place upon his recovery. To replace him, Jason Beckford, younger brother of Darren, was brought in on loan from Manchester City. He proved somewhat less prolific than his sibling. The Vale only picked up one victory in nine league games, Houchen bagging a brace in a 2–0 victory over Wolverhampton Wanderers at Molineux. Heading into December they had lost just three games in a sequence of ten league matches. Yet from 7 December to 21 March they went on a club-record seventeen games without a win (recording ten defeats). During this spell Andy Williams played a handful of games after arriving on a loan deal from Leeds United. Colin West then joined the club on loan from West Bromwich Albion. In February, Rudge took forward Joe Allon on loan from Chelsea. The next month, winger David Lowe arrived on loan from Ipswich Town. Out went Ryan Kidd, signing for Preston North End on a free transfer. At the end of March, victories over Plymouth Argyle and Blackburn Rovers raised hopes of a last minute escape. Picking up five points in the first four games of April, their fate rested in their hands. They failed to escape the drop however, losing both to Cambridge United at the Abbey Stadium and to Grimsby Town at Vale Park.

They finished bottom of the table with 45 points, five points short of the safety of Oxford United. With 42 goals scored Vale had the lowest tally in the division, along with Plymouth, though their 59 goals conceded was a respectable total. Foyle was top-scorer with eleven league goals and sixteen in all competitions. At the end of the season young right-back Paul West was permitted to join Bradford City on a free transfer.

The club’s shirt sponsors were Kalamazoo.

In the FA Cup, Vale were easily dispatched by Sunderland custom football shirt printing, who recorded a 3–0 victory at Roker Park.

In the League Cup, Vale advanced past Notts County on away goals with a 2–1 win at Vale Park and a 3–2 defeat at Meadow Lane. Facing First Division Liverpool in the Third Round, the ”Valiants” achieved a 2–2 draw at Anfield against a first eleven of eight internationals. Robin van der Laan put the Vale ahead on seven minutes after heading past Bruce Grobbelaar from a Simon Mills corner. Steve McManaman equalized three minutes later from a Mark Walters assist, and Liverpool took the lead on 65 minutes after Ian Rush headed in a McManaman flick on. Vale earned a replay on 73 minutes, when Martin Foyle hit the net from a Peter Swan header. Yet they were knocked out of the competition as the ”Reds” recorded a 4–1 win in Burslem in front of an 18,725 strong crowd.

In the short-lived Full Members Cup, Vale progress past Blackburn Rovers with a 1–0 win through a Foyle goal. They were then eliminated in the next round with a 4–0 defeat to Leicester City at Filbert Street.

P = Matches played; W = Matches won; D = Matches drawn; L = Matches lost; F = Goals for; A = Goals against; GD = Goal difference; Pts = Points

Port Vale’s score comes first

Sourced from Statto.

Share This:

La Follette High School

Robert M. La Follette High School is a public school located in Madison, Wisconsin, on the city’s South East Side with its attendance boundaries including parts of the City of Madison, City of Fitchburg, Town of Blooming Grove, and Town of Burke, teaching students in grades 9-12 best water bottle for office. It is a part of the Madison Metropolitan School District. One of five Madison public high schools, it is commonly known as ”La Follette”. The school is named after former lawmaker and 1924 presidential candidate Robert M. La Follette, Sr..

La Follette is one of a small number of schools in the state using the block system. Each class is an hour and a half, with four classes per day. Most classes are completed in one semester. A new set of four classes begins in the spring semester for a total of eight classes per year per student. Students seem to prefer the four block schedule to traditional high school schedules because they feel the day goes by faster and homework is more manageable. It also gives teachers more time with students.

On September 28, 2010, the school was visited by President Barack Obama during an unannounced stop.

La Follette High School has one of the few on-grounds arboretums in the state. It was designed to have three ecosystems water bottle insulator, including prairie, woodland, and pond.

The Science Olympiad Team at La Follette High School participates in statewide competitions (stub)

The Mathletes participate in statewide competitions (stub)

The La Follette Quiz Bowl team, founded in 1978, won the Wisconsin State Tournament twice, in both the Fall and Spring. The team was eligible for Nationals in Chicago (stub, need more info)

In April 2012, Kasey Gallagher-Schmitz was elected to become the Wisconsin HOSA State President. He was the first student from La Follette to serve on the state’s Executive Council, and the first president from Madison.

La Follette athletics include baseball, fast-pitch softball, track and field, hockey, swimming, wrestling, basketball, gymnastics, cheerleading, poms, cross country, football, soccer, volleyball, golf, and tennis.

Club sports at La Follette include lacrosse and rugby.

In 2002, the La Follette Boys Track and Field Team scored 81.5 points, which remains the most points ever scored by any boys team, in any division, at the WIAA state meet (eclipsing Milwaukee South’s record of 81 in 1986). Composed of Elliot Enright, Joe Conway, Jontae Flowers, Lewis Stotts, Nathan Brown, Chris Cox, Jon Blomker, and coached by Mike Brown, the Lancers won 6 individual-event state championship awards, and 3 additional podium finishes.

Composed of Andy Buchanan, Garrett Eklof, Hayden Lamb, Alex Brill, John Prusynski, Trevor Scharnke and Brently Bohn, the Lancer Distance Crew set the state record for largest margin of victory in 2007. The team was, and still is, led by Head Coach Brady Nichols.

In the winter of 2010-2011, a branch of Summit Credit Union was opened within La Follette High School. The branch is staffed by interns from the La Follette career internship class and is open only during the lunch hour.

Share This:

Russist

Russist er betegnelse for en person, som besidder en ekspertise i russistik — russisk sprog, litteratur, historie og/eller samfundsforhold, også kaldet russisk filologi. Denne ekspertise er normalt opnået ad akademisk vej.

Omend studiet af russisk havde eksisteret i længere tid uden for Rusland meat tenderising marinade, var det først i 1900-tallet, at det spaltede sig ud fra slavistikken som et selvstændigt akademisk fag og gav anledning til betegnelsen russist. Som tilfældet er med de fleste andre fremmedsproglige fag, var udenrigs- og sikkerhedspoltiske forhold afgørende for denne opgradering, hvor især den kolde krig spillede en stor rolle glass beverage bottles with lids. Fra slutningen af 1950-erne og frem til første halvdel af 1990-erne blev der således uddannet sprogløjtnanter inden for det danske militær, lige som at mange almindelige officerer modtog undervisning i russisk.

I danske akademiske institutioner har der siden slutningen af 1800-tallet været undervist i faget russisk ved landets universiteter, først ved Københavns Universitet, senere tillige ved Århus Universitet og frem til slutningen af 1980-erne ved Odense Universitet. Sædvanligvis har russister kvalificeret sig til akademiske grader som examinatus artium, BA, candidatus philosophiae, candidatus magistrii, magister med russisk som hovedsprog, Ph.D. eller dr. phil..

En russist skal ses i sammenhæng med andre akademiske betegnelser som polonist — filolog i med speciale i polsk waterproof pouch dry bag case, bohemist — filolog med speciale i tjekkisk og/eller slovakisk, serbokroatist — filolog med speciale i serbisk, kroatisk eller bosnisk, bulgarist — filolog med speciale i bulgarsk, makedonist — filolog med speciale i makedonsk water bottle waist pack running.

Share This:

John Madden (Fußballspieler)

John ‘Jake’ William Madden (* 11. Juni 1865 in Dumbarton; † 17. April 1948 in Prag) war ein schottischer Fußballspieler und -trainer. Von 1905 bis 1930 trainierte er Slavia Prag.

Im schottischen Dumbarton geboren, spielte Madden zunächst für die örtlichen Klubs Albion und Hibernian. Im Jahre 1886 schloss er sich dem FC Dumbarton an. Schon kurz darauf spielte er jedoch für den nordenglischen Klub Gainsborough Trinity.

Celtic Glasgow lud Madden zum ersten Spiel des Vereins am 28. Mai 1888 nach Glasgow ein. Zwar gelang dem Stürmer beim 5:2 gegen die Glasgow Rangers kein Tor, dennoch entschloss sich Celtic 1889, Johnny Madden zu verpflichten. Für die Hoops schoss Madden 38 Tore in 92 Ligaspielen, in 26 Pokalbegegnungen traf der Angreifer 11 Mal. John Madden wurde 1893, 1894 und 1896 mit Glasgow Celtic schottischer Meister sowie 1892 und 1895 Vize-Meister.

Für die Schottische Nationalmannschaft lief Madden zwei Mal auf. Sein Debüt gab der Mittelstürmer am 18. März 1893 beim 8:0 der Schotten gegen Wales in Wrexham. Madden erzielte vier Tore. Auf seinen zweiten Einsatz musste er fünf Jahre warten. Am 23. März 1885 trafen Schotten und Waliser erneut in Wrexham aufeinander und trennten sich 2:2 unentschieden. Madden hatte zwischenzeitlich zum 1:1-Ausgleich getroffen.

Madden blieb Celtic trotz eines Angebots von Sheffield Wednesday im Jahre 1892 bis zur Saison 1896/97 treu. Anschließend spielte er kurz für den FC Dundee und schloss sich im Dezember 1897 Tottenham Hotspur an. In London beendete er im Alter von fast 33 Jahren seine Spielerkarriere.

Als Celtic Glasgow im Frühjahr 1904 durch Mitteleuropa tourte und am 25. Mai in Böhmen auf Slavia Prag traf, war auch John Madden Teil der Reisegruppe. Slavias Funktionäre konnten Madden ab Februar 1905 als Trainer für die Mannschaft gewinnen. Madden führte in Prag revolutionäre Trainingsmethoden ein, zudem galt er auch als ausgezeichneter medizinischer Fachmann.

Madden gewann mit Slavia etliche Titel. In den Jahren 1908, 1910, 1911 und 1912 gewann das Team den so genannten Charity Cup, den damals wichtigsten Pokalwettbewerb in Böhmen toothpaste dispenser price. In den Jahren 1913 und 1915 gewann Slavia die Meisterschaft des Böhmischen Fußballverbandes ČSF. Vor Beginn einer offiziellen Landesmeisterschaft siegte Slavia 1918 und 1924 in der so genannten Středočeská župa, dem stärksten Wettbewerb der Tschechoslowakei. In den Spielzeiten 1924/25 und 1928/29 gewannen die Rot-Weißen unter Madden die tschechoslowakische Meisterschaft. Insgesamt vier Mal siegte das Team auch im damals wichtigsten Pokalwettbewerb Středočeský pohár, nämlich 1922, 1926, 1927, 1928.

Auch nach seinem Rücktritt 1930 blieb Madden Slavia treu und wirkte im Hintergrund mit. 1938 freute sich der Schotte über den Gewinn des Mitropacups.

John Madden war eines von neun Kindern der irischen Einwanderer Edward Madden und Agnes McIlvain, die in der High Street 71 in Dumbarton wohnten. Er wurde in der Kirche des Heiligen Patrick getauft und besuchte die gleichnamige anliegende Schule. Nach seiner Schulbildung arbeitete er als Nieter in einer Werft am Fluss Clyde.

Bei seinem Besuch in Prag im Frühjahr 1904 lernte er seine spätere Frau Františka Čechová kennen. Die beiden hatten zusammen einen Sohn namens Jindřich, der noch vor dem Tod der Eltern starb. John Madden ist auf dem Friedhof Olšanský hřbitov neben seinem Sohn und seiner Frau begraben, die 1963 starb where to buy water in glass bottles.

Share This:

gucci veske | Kelme Outlet

MCM Rucksack | Kelme | maje dresses outlet| maje dresses for sale

kelme paul frank outlet new balance outlet bogner outlet le coq sportif outlet handla nätet nätet handla