Stormwatch: Team Achilles

Stormwatch: Team Achilles is an American superhero series, the second incarnation of the Image comics Stormwatch. This version was penned by Micah Ian Wright, with illustrations contributed by Whilce Portacio, C. P. Smith, Mark Texeira, Tomm Coker, Carlos D’Anda and Clement Sauve. The longest run for a penciler on the book was by Smith, who drew issues 11-19. The title featured covers by Portacio, Jason Pearson and Michael Golden.

Stormwatch: Team Achilles differed from the previous super-hero-centric Stormwatch groups in that it centered on a team consisting mostly of ‘normal’ human beings from various global Special Forces/Counter-Terrorist organizations acting as a small UN troubleshooting team. The stated mission of Team Achilles was to kill or capture criminal superhumans.

The title was a super hero action series layered with satire of both politics and comic books. Real-world politics often entered the book with a storyline where the team replaced a Strom Thurmond/Jesse Helms-like Senator with a shape-shifting African superhuman and another where George Washington, reincarnated as a patriotic hero resembling Captain America, tried to overthrow the American government. The book threw potshots at President George W. Bush, mocked the ineptitude of the United Nations, and made light of modern pathos-driven corporate superheroes with mockeries of a Doctor Doom-like armored dictator character, the Justice League, the X-Men, Superman, and even Wildstorm’s own premiere superhero team, The Authority.

Some fans called Team Achilles ”G.I. Joe for Grownups” and noted comics writer Kurt Busiek wrote ”it’s like Sgt. Rock, but with Superheroes.” Although the enemies in the comic book have been the typical fantastic archetypes seen in comics, the weapons used by the Stormwatch team were mostly real-world weapons systems (such as the Barrett M82A1). Realistic weapons as well as tactics are used by the non-powered Team Achilles members to take down the physically superior enemies seen in the comic.

The book debuted to controversy from the first issue which, due to changes in DC’s printing schedule, came out not in October 2002, but instead on September 13, 2002, roughly the one-year anniversary of the 9/11 terrorist attacks. To compound the problem, the first issue featured a terrorist superhuman attack on the United Nations, which many readers thought was intended to comment on the 9/11 attacks themselves and, thus, in poor taste.

Because Team Achilles (like all previous Stormwatch groups) was a United Nations entity, the book often dealt with realistic political details such as the U.S.’s refusal to pay its U.N. dues, political interference with the goals of the U.N. by conservative American politicians stainless steel meat mallet, and the U.N.’s own ineptitude and corruption. In the charged political air, the book accurately reflected the disdain that President Bush and his administration displayed toward the United Nations.

Detractors of the comic disliked the political tone of the book. Released during a time when the American public was 88% in favor of a military intervention in Afghanistan, George W. Bush enjoyed a 65% approval rating, and 72% of the public supported the invasion of Iraq, the book took shots at conservative politics in general, ”weapons of mass destruction”, the Department of Homeland Security, America’s paranoia about terrorism and the accompanying culture of fear and, some felt, President Bush himself. Although the President in the Wildstorm universe was not specifically named after any known politician, some readers stated online that they felt that the mumbling, incomprehensible, racist Southern murderer depicted in the book was a clear mockery of Bush.

Additionally, many superhero fans disliked and disbelieved the concept that ‘normal’ human beings could ever hope to defeat superheroes. This was notable, given that the main concern of DC Comics (WildStorm’s parent company) was to revive and promote ‘traditional’ pure superhero comics over the darker characters pioneered by Image.

StormWatch: Team Achilles was canceled in mid-story, along with the rest of the ”Eye of the Storm” titles from Wildstorm, such as Wildcats 3.0. Issue #23 ended up being the last issue published. Wright’s revised script for Stormwatch #24 is online. The characters from the book were left isolated in a pocket universe separate from the regular Wildstorm continuity.

Shortly before the 2003 invasion of Iraq, Micah published an anti-war protest book, You Back the Attack, We’ll Bomb Who We Want!. The book, a satirical collection of old military propaganda posters repainted to feature modern anti-war messages, featured an introduction where Wright claimed to have been a former United States Army Ranger Sergeant who experienced combat in Operation Just Cause, the 1989 invasion of Panama. Wright gave a radio interview on ”Democracy Now!” with Amy Goodman. In 2003, gossip columnist Richard Leiby wrote a 2-page article extolling Wright’s poster work for The Washington Post. Wright’s credentials were immediately questioned by real Rangers who contacted Leiby. A year later, when Wright learned Leiby was writing an exposé questioning his military service, he confessed and apologized online that he had never served in the military and that his only military experience was as an ROTC student in college.

Following Wright’s exposure, Seven Stories Press, the publisher of You Back The Attack, We’ll Bomb Who We Want!, canceled Wright’s second book of remixed propaganda, If You’re Not a Terrorist, Then Stop Asking Questions. The book was later published by a division of Random House. Wright’s comic book Stormwatch: Team Achilles was canceled at #23, leaving one issue unprinted by publisher DC/Wildstorm.

Team Achilles returned to the Wildstorm Universe during the World’s End event in a two-part backup story written by Christos Gage with art by Ivan Reis. The story ran in Wildcats (vol. 5) issue #9 and The Authority (vol. 4) issue #9 and shows the team finally escaping from the Project Entry universe. The walk to Siberia having proven fruitless, Team Achilles has spent the last few years searching for a functional Stormwatch teleporter that can return them home. Finding one and powering it up with the help of Baron Chaos, the team arrives just in time to witness the onset of Armageddon. Flint (having become estranged from Santini during the team’s exile) leaves to join up with her former teammates in Stormwatch Prime and Santini vows to continue what they’re good at: killing superhumans.

Benito Santini – American of Italian Descent, Catholic. Was previously a field leader of International Operations’ Black Razors. When John Lynch defected from I.O., he became the Director of Operations, only to lose his post when Ivana Baiul became the Executive Director. After various events in the Wildstorm universe, Santini was later assigned to be the new ”Weatherman” to the Stormwatch team, although it’s later revealed he has his own agenda to the matter. Despite this, he holds his team members in high regard. Married to Flint.

Blake Coleman – Santini’s second-in-command of Stormwatch, field leader and best friend since their Black Razor days, Coleman is the chief on-the-ground commander for the team’s early missions, until his untimely death.

Luis Cisco – A close friend of Satini and Coleman who served with them during their Black Razor days. He was scheduled for a leave of absence due to his impending marriage, but ended up joining the team for one last mission on his wedding day. During the course of the mission, the same one that saw the death of Coleman, he received injuries that resulted in his leaving the team.

Victoria ”Flint” Ngengi – Formerly of the original Stormwatch team and of the same generation as the Authority’s Swift, Flint is only the second superpowered individual on the assault team. Possessing superhuman strength and a high level of resistance nearing that of physical invulnerability, Flint is the team’s door kicker. She later falls in love with and marries Santini.

Jukko Hämäläinen – Finnish, former member of the Osasto Karhu (Finnish Anti Terror Squad). One of the last survivors of a superhuman holocaust in that country, and initially the only superhuman-powered member on the assault team. Jukko’s powers are more of a curse than a blessing: he feels the pain of any individual within a four kilometers radius. This is one of the reasons this team operative is incredibly caring towards injured hostages, while highly lethal against enemy targets. He also seems to have a profound dislike of the Authority’s Midnighter.

Jaeger Weiss – A member of the German GSG 9, Weiss is an incredible handsome, suave, and more often than not sarcastic, but highly reliable team member. He is easily recognizable by the face mask he wears to protect his face when on missions. Being a member of GSG 9, Weiss is often depressed when hostages are injured during operations. Because his entire family was killed by superhumans he harbors a distrust of the superpowered individuals on the team. Nevertheless, he is still good friends with Jukko — the pair often engaging in witty banter on and off mission.

Galena Golovin – Russian sniper, one of the more aggressive team members, is a perfectionist of few, often harsh words. Shares an ‘interesting’ relationship with her spotter, Pickney.

Charles Cottsworth Pickney – Formerly of the British SAS, his military career stopped dead after he shot his CO in the head in front of the Queen. It didn’t seem to matter that his CO was possessed and attempting to assassinate the Queen, his upward mobility ceased and he ended up assigned to Team Achilles. Pickney is almost stereotypically British in demeanor. As spotter to Golovin, he and Golovin share an odd, often argumentative relationship with Golovin either commenting on Pickney’s degrading vision or less-than satisfactory manhood.

Ajeet Singh – A Sikh Indian, Ajeet Singh was one of the last ”official” Stormwatch members to join the group. He was called into service following Citizen Soldier’s attempt to overthrow the US government, and first saw action during the groups raid on Baron Chaos’ castle. He was given the option of leaving the group following The Authority’s take over of the United States, the idea being that he was so new The Authority would be unaware of his existence. He refused and remained with the group until the series cancellation.

Frederick ”Alias” Ngebe Braumholstein – Frederick is a post-human with shape-changing abilities, and is one of the few metahuman members of Team Achilles. He was brought in following Santini’s removal of Senator Sonny Terns, using his shapechanging powers to impersonate the Senator. In a rather ironic twist the Senator was a white conservative racist while Frederick is a liberal mixed-race South African. During his time impersonating the Senator he helped get through various liberal bills and financial aid for various African American organizations. During Citizen Soldier’s attempted overthrow of the US government his true identity was revealed, forcing him to abandon his mission and join the Team Achilles field team for the first time. He was given the option of leaving the group follow The Authority’s take over of the United States, it was thought that due to the covert nature of mission and the fact that he had never worked with the field team waterproof cellphone bag, that The Authority would be unaware of his existence. He refused and remained a member until the series cancellation.

Khalid Tefibi – Stormwatch’s resident tech geek, and the individual most often made the butt of jokes by the more masculine, hard-charging members of the team. Nonetheless, Tefibi’s technological skills and wit prove vital to the teams’ success and later their ultimate survival. Further, Colonel Santini reveals in Stormwatch: Team Achilles #16 that he is grooming Tefibi to be his replacement. In Santini’s words: ”That’s why I’m prepping you now, Tefibi…I need someone capable of taking over if I get greased.” Tefibi then expresses utter despair at the prospect of such responsibility. Santini recruited Khalid Tefibi from a federal prison where he was spending time for hacking into the Pentagon.

Avi Barak – A member of the Israeli Defense Force, Barak is an ”inductive telepath” first introduced in issue 4: his powers are such that, if he asks you a question, and you do not answer truthfully, he instantly absorbs the information from your mind. Through Santini’s efforts, his power level is raised to a much higher rating, although it has left the psi a little less than balanced.

Dr. Marie Grunier – Recruited from the French Gendarmerie, Grunier serves a dual role as the teams medical doctor and, when needed, as the teams hostage negotiator. She was romantically linked to Hämäläinen.

Buzz Dixon – Originally a StormWatch reservist, the creature known as Buzz Dixon was later recruited by Colonel Benito Santini as his chief scout and gatherer of difficult-to-get information on the Achilles team. Dixon handles nearly all of the team’s recon work as Team Achilles’ scouting specialist and primary intel-gatherer. He is often the first on the field, as he reconnoiters mission targets and locations pre-insertion. Buzz Dixon is a quadrupedal being possessing compound eyes, large, fan-shaped ears, and chameleon-like skin that allows him to become nearly invisible. Due to his unique optical, olfactory, and auditory physiology, Dixon possesses super-human senses. He also has a ”sixth sense” in the form of low-grade telepathy (He can mentally ”speak” in others’ heads and receive thoughts, but generally only if they are nearby.). Further, Buzz Dixon can cling to walls with the sucker-like pads on the bottoms of his feet, and he possesses a prehensile tail. Despite his completely inhuman appearance, Dixon’s personality suggests that he is human, or at least possesses a psyche very much like human beings. He is loud-mouthed, boisterous, swears quite a bit (he is partial to ”fuck”), uses current slang, and has the sort of stereotypical mannerisms of a cowboy-type or jarhead-type character. Due to his personality and human name, it can be argued that Buzz Dixon is a super-powered meta-human who was once human, but whose powers are manifest through a strange physiology that also stripped him altogether of his human appearance. However, he shows no distress over his esoteric physiology. Dixon had very little ”screen time” in the StormWatch: Team Achilles series, and his origins can only be conjectured.

Share This:

Girls (Marcus & Martinus)

«Girls» er en sang som ble spilt inn og gitt ut på singel med Marcus & Martinus med Madcon i 2016 football clothes online. Singelen kom på 1 wusthof meat tenderizer.-plass i Norge og 40.-plass i Sverige. Sangen ble også gitt ut på albumet Together senere samme år. Med denne sangen var det den første hvor Marcus & Martinus sang på engelsk.

Hei  · Together  · Moments

«To dråper vann» &nbsp best water bottles to buy;· «Leah»  · «Du»  · «Smil»  · «Plystre på deg»  · «Elektrisk»  · «Ei som deg» &nbsp waist pouch belt;· «Alt jeg ønsker meg»  · «Girls»  · «Heartbeat»  · «I Don’t Wanna Fall In Love»  · «Heartbeat (Maybon Remix)»  · «Girls (Alex Mattson Remix)»  · «Light It Up»  · «One More Second»  · «Go Where You Go»  · «Without You»  · «Bae (Vigiland Remix)»  · «Bae (Dandy Lion Remix)»  · «Bae (KVR Remix)»  · «Bae (Remixes)»  · «Like It Like It»  · «First Kiss»  · «Dance With You»  · «Make You Believe In Love»  · «Make You Believe In Love (AronChupa Remix)»  · «One Flight Away»  · «Never»

Sammen om drømmen

Plystre på deg  · Elektrisk  · Ei som deg  · Alt jeg ønsker meg  · Na Na Na  · Girls  · I Don’t Wanna Fall In Love  · Heartbeat  · Light It Up  · Together  · Bae  · Hey You  · Without You  · Like It Like It  · First Kiss  · Dance With You  · «Make You Believe In Love»

Together Tour  · Moments Tour

Share This:

Jerome Van Sistine

Jerome Van Sistine (August 16, 1926 – January 20, 2015) was an American politician.

Van Sistine was born on August 16, 1926 in Milwaukee, Wisconsin. He graduated from West De Pere High School in De Pere, Wisconsin, as well as what is now the University of Wisconsin–Platteville. He taught school and was in the building construction business. During World War II

Real Madrid Club de Fútbol Away MARCELO 12 Jerseys

Real Madrid Club de Fútbol Away MARCELO 12 Jerseys



, Van Sistine served in the United States Navy. He was married with three children. He died on January 20, 2015 after a long battle with Alzheimer’s disease.

Van Sistine was first elected to the Wisconsin State Senate in 1976, as a Democrat meat tenderizer pineapple, representing the 30th district. Additionally, he was a member of the Ashwaubenon, Wisconsin Town Board and the Brown County, Wisconsin Board of Supervisors. In 1990, Van Sistine was a candidate for the United States House of Representatives from Wisconsin’s 8th congressional district. He lost to incumbent Toby Roth. Van Sistine was defeated for re-election in 1992 by Gary Drzewiecki.

Share This:

Puchar Europy w skeletonie 2014/2015

Puchar Europy w skeletonie 2014/2015 – kolejna edycja tej imprezy. Cykl rozpoczął się w Lillehammer 17 listopada 2014 roku, a zakończył 23 stycznia 2015 roku w Igls.

Mistrzostwa świata w narciarstwie klasycznym • Mistrzostwa świata juniorów w narciarstwie klasycznym • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Winter X Games 19

Mistrzostwa świata • Puchar Świata (Östersund, Hochfilzen, Pokljuka, Oberhof, Ruhpolding how tenderize meat, Anterselva, Nove Mesto,Oslo/Holmenkollen, Chanty-Mansyjsk) • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa Ameryki Północnej • Mistrzostwa Ameryki Południowej • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • World Team Challenge • Puchar IBU • Puchar Ameryki Północnej • Letnie mistrzostwa świata • Letnie mistrzostwa Ameryki Północnej • Mistrzostwa Polski • Letnie mistrzostwa Polski • Mistrzostwa Polski na nartorolkach

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Puchar Świata • Tour de Ski • Lillehammer Tour • Australia/New Zealand Cup • Noram Cup • Slavic Cup • Balkan Cup • Eastern Europe Cup • Scandinavian Cup • Far East Cup • US Super Tour • Alpen Cup • FIS Marathon Cup • Puchar Świata na Nartorolkach • Mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa świata juniorów • Puchar Świata • Puchar Europy • Puchar Ameryki Północnej

Sezon 2014/2015 w curlingu • Mistrzostwa świata mężczyzn • Mistrzostwa świata kobiet • Mistrzostwa świata juniorów • Mistrzostwa świata seniorów • Mistrzostwa świata par mieszanych • Uniwersjada • Mistrzostwa świata w curlingu na wózkach • Continental Cup • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa Europy mikstów • Mistrzostwa Azji i Strefy Pacyfiku • Europejski Challenge juniorów • Mistrzostwa Azji i Strefy Pacyfiku juniorów • World Curling Tour • the Brier • SToH • Mistrzostwa Polski (2014 • 2015) • Mistrzostwa Polski juniorów (2014 • 2015)

Sezon 2014/2015 w hokeju na lodzie • Mistrzostwa świata (Elita • I Dywizja • II Dywizja • III Dywizja) • Mistrzostwa świata juniorów (Elita • I Dywizja • II Dywizja • III Dywizja) • Mistrzostwa świata U18 (Elita • I Dywizja • II Dywizja • III Dywizja) • Mistrzostwa świata kobiet (I Dywizja • II Dywizja • Kwalifikacje do II dywizji) • Mistrzostwa świata juniorek (Elita • I Dywizja • Kwalifikacje do I Dywizji) • Uniwersjada (Turniej mężczyzn • Turniej kobiet) • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Azjatycki Puchar Challenge (Top Dywizja • I Dywizja) • Azjatycki Puchar Challenge Kobiet (Top Dywizja • I Dywizja) • Azjatycki Puchar Challenge Juniorów • Euro Hockey Tour (Karjala Cup • Channel One Cup) • Euro Hockey Challenge • Euro Ice Hockey Challenge • Liga Mistrzów • Puchar Kontynentalny • Puchar Europy kobiet • Puchar Spenglera • Puchar Tatrzański • Deutschland Cup • Memorial Cup • Mistrzostwa krajowe: USA/Kanada • USA (2 liga) • Rosja • Rosja (2 liga) • Rosja (3 liga) • Rosja (juniorzy) • Szwecja • Finlandia • Szwajcaria • Czechy • Słowacja • Niemcy • Austria • Norwegia • Dania • Wielka Brytania • Francja • Włochy • Łotwa • Białoruś • Ukraina • Kazachstan • Polska • Polska (2 liga) • Polska (3 liga) • Puchar Polski • Polska (kobiety) • Polska (juniorzy)

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Puchar Świata • Nordic Combined Triple • Letnie Grand Prix • Puchar Kontynentalny • Alpen Cup • Mistrzostwa Polski • Letnie mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa czterech kontynentów • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • ISU Grand Prix • (Skate America • Skate Canada International • Puchar Chin • Puchar Rosji • Trophée Eric Bompard Cachemire • NHK Trophy • Finał Grand Prix) • ISU Challenger Series • (U football t shirts online shop.S. International Classic • Lombardia Trophy • Nebelhorn Trophy • Memoriał Ondreja Nepeli • Finlandia Trophy • Skate Canada Autumn Classic • Volvo Open Cup • Ice Challenge • Warsaw Cup • Golden Spin Zagrzeb) • Coupe de Nice • Ice Star • Crystal Skate of Romania • NRW Trophy • Merano Cup • Nordic Championships • Triglav Trophy • ISU Grand Prix juniorów • Mistrzostwa Czterech Narodów • Mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata w wieloboju • Mistrzostwa świata w wieloboju sprinterskim • Mistrzostwa świata na dystansach • Mistrzostwa Europy w wieloboju • Mistrzostwa Ameryki Północnej i Oceanii • Mistrzostwa Azji • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Akademickie mistrzostwa świata • Puchar Świata • Puchar Świata juniorów • Mistrzostwa Polski na dystansach • Mistrzostwa Polski w wieloboju • Mistrzostwa Polski w wieloboju sprinterskim

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Letnie mistrzostwa świata Juniorów • Puchar Świata (kobiety • mężczyźni) • Letni Puchar Świata (kobiety • mężczyźni) • Puchar Europy (kobiety • mężczyźni) • Puchar Ameryki Północnej (kobiety • mężczyźni) • Puchar Ameryki Południowej (kobiety • mężczyźni) • Puchar Australii i Nowej Zelandii (kobiety • mężczyźni) • Puchar Dalekowschodni (kobiety • mężczyźni) • Mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Puchar Świata • Puchar Australii i Oceanii • Puchar Europy • Puchar Ameryki Północnej • Mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata • Puchar Świata

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa świata juniorów • Mistrzostwa Europy juniorów • Mistrzostwa Ameryki i Pacyfiku • Puchar Świata • Puchar Narodów • Puchar Świata juniorów • Letni Puchar Świata • Mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa Europy juniorów • Puchar Świata • Puchar Świata juniorów

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Puchar Świata • Mistrzostwa Polski

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa Europy • Mistrzostwa świata juniorów • Puchar Świata • Puchar Interkontynentalny • Puchar Europy • Puchar Ameryki Północnej

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Puchar Świata • Puchar Świata kobiet • Puchar Świata w lotach narciarskich • Turniej Czterech Skoczni • Letnie Grand Prix • Letnie Grand Prix kobiet • Puchar Kontynentalny • Puchar Kontynentalny kobiet • Letni Puchar Kontynentalny • Letni Puchar Kontynentalny kobiet • FIS Cup • FIS Cup kobiet • Alpen Cup • Alpen Cup kobiet • Puchar Karpat • Puchar Karpat kobiet

Mistrzostwa świata • Mistrzostwa świata juniorów • Uniwersjada • Olimpijski festiwal młodzieży Europy • Puchar Świata • Puchar Europy • Puchar Ameryki Północnej • Puchar Ameryki Południowej • Puchar Australii i Oceanii • Mistrzostwa Polski

Share This:


Piešťany ( Aussprache?/i: [‘pĭɛʃcani]; deutsch Pistyan oder Pistian, selten auch [Bad] Püschtin, ungarisch Pöstyény – bis 1907 Pöstyén, polnisch Piszczany) ist die größte Stadt des gleichnamigen Bezirks und bekanntes Heilbad im Westen der Slowakei.

Die Stadt Piešťany befindet sich im nördlichen Donauhügelland (slowakisch Podunajská pahorkatina, Teil des slowakischen Donautieflands) am Fluss Waag. Durch die Stadt fließt zudem der Bach Dubová. Piešťany wird im Osten durch das Gebirge Považský Inovec flankiert, während sich nach Westen zu die Kleinen Karpaten erheben. Unmittelbar südlich der Stadt ist die Waag im Stausee Sĺňava aufgestaut.

Die Stadt besteht aus zwei Teilen, zum einen der eigentlichen Stadt Piešťany und zum anderen dem Ort Kocurice, welcher 1974 eingemeindet wurde und im Westen auf der anderen Seite der Autobahn gelegen ist.

Die folgenden Angaben beziehen sich auf die Luftlinie zum nächsten Ortszentrum und die Entfernungen sind auf halbe Kilometer kaufmännisch gerundet. Städte sind fett hervorgehoben.

Erste menschliche Ansiedlungen im Gebiet der heutigen Stadt gab es schon vor etwa 80.000 Jahren, denn das Gebiet weist ein sehr günstiges Klima auf. Darüber hinaus gab es eine Fülle von Thermalquellen, die auch im Winter nicht zufroren.

Eine kleine Frauenfigur (Venus von Moravany) wurde in der unweit der Stadt gelegenen Ortschaft Moravany nad Váhom (Moravan) gefunden; sie wurde aus Mammutelfenbein gefertigt und ist zirka 22.800 vor Christus entstanden. Sie befindet sich heute im Museum auf der Burg Bratislava.

In der ebenfalls nahe gelegenen Ortschaft Krakovany-Stráže wurde in einer Ausgrabungsstätte eine Sammlung von Luxusgütern aus Glas, Bronze, Silber und Gold in drei Gräbern gefunden, diese stammen aus der Zeit zwischen 200 und 300 nach Christus.

Der Ort Piešťany selber wurde zum ersten Mal 1113 als Pescan erwähnt. Damals bestand er aus verschiedenen kleinen Siedlungen. Auch die Heilquellen wurden schon im Mittelalter genutzt, so ist ein Besuch von König Matthias Corvinus überliefert.

Die erste Erwähnung der Quellen von Piešťany findet sich im Buch De admirandis Hungariae aquis hypomnemation („Über die wunderbaren Wässer Ungarns“) von dem Kauschauer Apotheker, Ratsherr und Bürgermeister Georgius Wernher (Georg Werner), welches zuerst 1549 in Basel und 1551 in Wien herausgegeben wurde. Während des 16

Mexico Home CHICHARITO 14 Jerseys

Mexico Home CHICHARITO 14 Jerseys



. und 17. Jahrhunderts hatte die Stadt wie auch viele andere in der Region unter den Verheerungen durch die Türken und die antihabsburgischen Aufstände zu leiden.

Im Laufe der Jahrhunderte gehörte der Ort verschiedenen Adelsfamilien, die letzte war die Familie Erdődy. Ihnen gehörte das Gebiet von 1720 bis 1848, das Bad selber sogar bis 1940. Die ersten Badehäuser ließ die Familie 1778 errichten, sie wurden aber durch die verheerende Flut von 1813 stark beschädigt. 1820 wurden die Badehäuser erweitert und im neoklassizistischen Stil umgebaut (Napoleon-Bad). Ebenso wurde ein Park angelegt.

Von 1889 bis 1940 wurden die Badeanlagen durch die Familie Winter gepachtet, insbesondere Ľudovít Winter brachte das Bad zu internationalem Ruf, indem er die Behandlungsmethoden (ab 1840 schon gab es einen ständigen Badearzt), aber auch die Unterkunfts- und Freizeitmöglichkeiten unter anderem durch den Bau neuer Badeanlagen und Hotels verbesserte. Während sich heute am rechten Waagufer zahlreiche Geschäfte, Lokale, Restaurants sowie der weitläufige Stadtpark befinden, liegt der Kurort mit den Kureinrichtungen und den Thermalquellen auf der linken Seite des Flusses.

1945 bekam Piešťany offiziell das Stadtrecht zugesprochen. Seit 1959 gibt es im Süden den großen Waagstausee Sĺňava; der Rückstau des Wassers reicht bis in das Stadtgebiet hinein. Trotz der Stagnation des Badewesens nach der Verstaatlichung des Bades 1940 wurden in den 1960er und 1970er Jahren (durch skandinavische Investoren) noch weitere Badegebäude erbaut (Balnea Grand, Balnea Splendid und Balnea Esplanade). Alle Hotels befinden sich auf der Kurinsel, die im Fluss Waag liegt.

Aufmerksamkeit bekam die Stadt in jüngster Zeit durch die Gefangennahme von drei Mitgliedern der Real IRA am 5. Juli 2001, nachdem sie von Agenten des britischen Geheimdienstes MI5, die als Waffenhändler aus dem Irak getarnt waren, in eine Falle gelockt wurden.

Vom 12. bis 13. September 2008 fand auf der Kurinsel ein Gipfeltreffen des slowakischen Präsidenten Ivan Gašparovič, des ungarischen Präsidenten László Sólyom, des tschechischen Präsidenten Václav Klaus und des polnischen Präsidenten Lech Kaczyński statt. Sie weihten am 12. September 2008 vor dem Irma-Bad den „Präsidentenspringbrunnen“ ein. Am Rand des Brunnens sind auf vier Metallplatten die Namen der Präsidenten eingraviert.

Piešťany gehörte bereits vor dem Ersten Weltkrieg zu den führenden Rheuma-Heilbädern Europas. Zu den Kurgästen zählten u. a. Kaiserin Elisabeth, Zar Ferdinand I. von Bulgarien und Kaiser Wilhelm II. Große Popularität erlangte das Bad in ganz Deutschland und Österreich, als Richard Tauber 1929 auf Empfehlung des Stummfilmstars Henny Porten in Bad Pistyan weilte. Der berühmte Tenor war nach einem Gichtanfall völlig gelähmt eingeliefert worden; fast täglich berichteten Wiener und Berliner Zeitungen über die Fortschritte des Patienten bis zu seiner Heilung.

Piešťany verfügt über 70 °C warme, schwefelige Thermalquellen. Der warme Waagschlamm wird für Anwendungen gegen Skoliose, Osteoporose, Arthrose, Rheuma und Gicht eingesetzt. Ebenso wird in Piešťany die Adeli-Methode angewendet. In Piešťany befindet sich das derzeit einzige Adeli-Zentrum weltweit. Rund 15 Patienten aus allen Teilen der Welt werden dort monatlich nach dieser Methode behandelt. Heute kommen jedes Jahr etwa 40.000 Kurgäste nach Piešťany.

Piešťany liegt mit dem Auto 88 km nordöstlich von Bratislava respektive 1 Fahrstunde entfernt. Die Stadt Trnava kann in 36 km (36 min.), die Stadt Nitra in 55 km (58 min.) erreicht werden meat tenderizer powder ingredients. Den Fluss Váh überqueren zwei Brücken: der Kolonádový most (wörtlich Kolonnadenbrücke, nur für Fußgänger), der das Zentrum mit der Insel Kúpeľný ostrov verbindet, sowie der Krajinský most (wörtlich Landesbrücke), eine Straßenbrücke (Landesstraße 499).

Die Stadt ist sowohl an das slowakische Eisenbahnnetz als auch an das Autobahnnetz angeschlossen. Piešťany besitzt einen eigenen Anschluss an die Autobahn D1. Die Stadt hat einen kleinen Flughafen, der aber zumindest derzeit (Januar 2007) keinen Linienverkehr anbietet.

Vom Bahnhof in Piešťany, der an der Bahnstrecke Bratislava–Žilina liegt, bestehen Direktverbindungen nach:

Banka | Bašovce | Borovce | Dolný Lopašov | Drahovce | Dubovany&nbsp mechanical meat tenderizer;| Ducové | Hubina | Chtelnica | Kočín-Lančár | Krakovany | Moravany nad Váhom&nbsp

Chile Home ISLA 4 Jerseys

Chile Home ISLA 4 Jerseys



;| Nižná | Ostrov | Pečeňady | Piešťany | Prašník | Rakovice | Ratnovce | Sokolovce | Šípkové | Šterusy | Trebatice | Veľké Kostoľany | Veľké Orvište | Veselé | Vrbové

Share This:

Turkish lira

The Turkish lira (Turkish: Türk lirası; sign: ; code: TRY; usually abbreviated as TL) is the currency of Turkey and the self-declared Turkish Republic of Northern Cyprus. The Turkish lira is subdivided into 100 kuruş.

The lira, along with the related currencies of Europe and the Middle East, has its roots in the ancient Roman unit of weight known as the libra which referred to the Troy pound of silver. The Roman libra adoption of the currency spread it throughout Europe and the Near East, where it continued to be used into medieval times. The Turkish lira, the French livre (until 1794), the Italian lira (until 2002), and the British pound (a translated version of the Roman libra; the word ”pound” as a unit of weight is still abbreviated as ”lb.”) are the modern descendants of the ancient currency.

The Ottoman lira was introduced as the main unit of currency in 1844, with the former currency, kuruş, remaining as a 1100 subdivision. The Ottoman lira remained in circulation until the end of 1927.

Historical banknotes from the second, third and fourth issues have portraits of İsmet İnönü on the obverse side. This change was done according to the 12 January 1926 issue of the official gazette and canceled by the Democrat Party after World War II.

After periods of the lira pegged to the British pound and the French franc, a peg of 2.8 Turkish lira = 1 U.S. dollar was adopted in 1946 and maintained until 1960, when the currency was devalued to 9 Turkish lira = 1 dollar. From 1970, a series of hard, then soft pegs to the dollar operated as the value of the Turkish lira began to fall.

The Guinness Book of Records ranked the Turkish lira as the world’s least valuable currency in 1995 and 1996, and again from 1999 to 2004. The Turkish lira had slid in value so far that one original gold lira coin could be sold for 154,400,000 Turkish lira before the 2005 revaluation.

In December 2003, the Grand National Assembly of Turkey passed a law that allowed for redenomination by the removal of six zeros from the Turkish lira, and the creation of a new currency. It was introduced on 1 January 2005 hydration vest, replacing the previous Turkish lira (which remained valid in circulation until the end of 2005) at a rate of 1 second Turkish lira (ISO 4217 code ”TRY”) = 1,000,000 first Turkish lira (ISO 4217 code ”TRL”). With the revaluation of the Turkish lira, the Romanian leu (also revalued in July 2005) briefly became the world’s least valued currency unit. At the same time, the Government introduced two new banknotes called TRY100 and TRY50 meat mallet alternative.

In the transition period between January 2005 and December 2008, the second Turkish lira was officially called Yeni Türk Lirası (New Turkish lira). It was officially abbreviated ”YTL” and subdivided into 100 new kuruş (yeni kuruş). Starting in January 2009, the ”new” marking was removed from the second Turkish lira, its official name becoming just ”Turkish lira” again, abbreviated ”TL”. All obverse sides of current banknotes have portraits of Mustafa Kemal Atatürk. Until 2016, the same held for the reverse sides of all current coins, but in 2016 one-lira coins were issued to commemorate the ”martyrs and veterans” of the 2016 Turkish coup d’état attempt, the reverse sides of some of which depict hands holding up a Turkish flag while others show in stylized form a collection of five-pointed stars topped by a Turkish flag.

From 1 January 2009, the phrase ”new” was removed from the second Turkish lira, its official name in Turkey becoming just ”Turkish lira” again; new coins without the word ”yeni” were introduced in denominations of 1, 5, 10, 25, 50 kuruş and 1 Turkish lira. Also, the center and ring alloys of the 50 kuruş and 1 Turkish lira coins were reversed.

A new series of banknotes, the ”E-9 Emission Group” entered circulation on 1 January 2009, with the E-8 group ceasing to be valid after 31 December 2009 (although still redeemable at branches of the Central Bank until 31 December 2019). The E-9 banknotes refer to the currency as ”Turkish lira” rather than ”new Turkish lira” and include a new 200-Turkish-lira denomination. The new banknotes have different sizes to prevent forgery. The main specificity of this new series is that each denomination depicts a famous Turkish personality, rather than geographical sites and architectural features of Turkey. The dominant color of the 5-Turkish-lira banknote has been determined as ”purple” on the second series of the current banknotes.

Turkish Lira exchange rates became more stable after 2004. In the following years, the yearly average exchange rate of the lira was as follows:

The current currency sign of Turkish lira was created by the Central Bank of the Republic of Turkey in 2012. The new sign was selected after a country-wide contest. The new symbol, created by Tülay Lale thermos stainless steel, is composed of the letter ‘L’ shaped like a half anchor, and embedded double-striped letter ‘T’ angled at 20 degrees.

Prime Minister Recep Tayyip Erdoğan announced the new symbol on 1 March 2012. At its unveiling, Erdoğan explained the design as ”the anchor shape hopes to convey that the currency is a ‘safe harbor’ while the upward-facing lines represent its rising prestige”.

In May 2012, the Unicode Technical Committee accepted the encoding of a new character U+20BA Turkish lira sign for the currency sign, which was included in Unicode 6.2 released in September 2012.

Share This:

Philippe Sternis

Vous pouvez partager vos connaissances en l’améliorant (comment ?) selon les recommandations des projets correspondants.

Philippe Sternis, né le à Paris, est un dessinateur et scénariste de bandes dessinées français.

Il est avant tout un spécialiste de l’illustration enfantine et également un collaborateur régulier des publications du groupe Bayard presse chez qui ses premières planches sont éditées en 1974 dans le journal Record how do u tenderize steak.

Depuis 2005, il réalise les illustrations des romans pour enfants ”Princesse Zélina” (9 des 16 tomes parus sont illustrés par Sternis).

Il organise le Festival de bandes dessinées de Melun Val de Seine how do you use meat tenderizer, qui attire 7000 personnes tous les 2 ans.

Share This:

Maria Tucci

Maria Tucci (born June 19, 1941) is an Italian-American actress.

She was nominated for the Tony Award for Best Featured Actress in a Play in 1967 for her performance in The Rose Tattoo. She played Koula in the 2015 mini-series The Slap.

Tucci was born in New York City, the daughter of Laura (née Rusconi 1911-1989) and Niccolò Tucci (1908-1999) phone belt holder, a writer. She has a brother, Vieri. Her parents came to America in 1938 to escape from World War II. She is married to writer Robert Gottlieb. Her daughter Lizzie is a documentary filmmaker. Her film Today’s Man featured her family and tells the story Tucci’s son Nicky and his fight with Asperger syndrome. Tucci began studying acting at a young age, studying with Lee Strasberg and Joseph Papp. She briefly attended Barnard College.

Tucci began appearing in film in 1969. Her first credits were in Robert Frank’s Me and My Brother and a CBS Playhouse production titled Shadow Game. She played Lisa in Sidney Lumet’s 1983 film Daniel waterproof dry bag for phones cameras & more. In Gus Van Sant’s 1995 film To Die For she portrayed Angela Maretto.

Tucci made her Broadway debut in 1963, in The Milk Train Doesn’t Stop Here Anymore youth sports uniforms. She has fourteen Broadway credits. Principal roles include Rose Delle Rose opposite Maureen Stapleton in the 1966 production of The Rose Tattoo by Tennessee Williams. In 1967 she starred as Alexandra Giddens in a revival of The Little Foxes by Lillian Hellman, with Anne Bancroft as her mother. In 1969 she was a replacement for Jane Alexander in The Great White Hope. In 1988, she starred in a revival of The Night of the Iguana as Hannah Jelkes. In 2009, she appeared in the production of Mary Stuart as Hanna.

Tucci began her career Off-Broadway. One of her earliest credits is a 1963 production of The Trojan Women. In 1986, she starred in a production of A Man for All Seasons as Alice More. Tucci played the role of Ruth Steiner in Collected Stories, in its 1997 New York debut. The play was nominated for the Pulitzer Prize for Drama. In 2014, she appeared in a production of Love and Information at the Minetta Lane Theatre. Regionally she has performed in many shows with the Long Wharf Theatre and the Williamstown Theatre Festival.

Share This:

Hans Egede

Hans Poulsen Egede (født 31. januarjul./ 10. februar 1686greg. i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i Danmark), var en norsk prest av dansk avstamning, kjent for sin innsats som prest/misjonær på Grønland.

Han var sønn av Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården, og Kirsten Jensdatter Hind.

Poul Hansen Egede flyttet til Harstad i 1670. Der hadde han fått jobb som betjent i Senjen fogderi. Han rykket opp i systemet og ble først sorenskriverfullmektig før han 31. desember 1679 fikk beskjed om at han skulle overta stillingen som sorensskriver. I 1680 giftet han seg med Kirsten Jensdatter Hind, datter av Jens Pedersen Hind som var sorensskriveren han overtok stillingen fra. Overgangen mellom svigerfar og svigersønn gikk gradvis. Egede fikk det fulle ansvaret fra 1684 og var sorenskriver fram til sin død i 1706. I 1687 kom det en lov som gjorde ham til enerådende dommer, et verv han skal ha skjøttet bra.

Paul Hansen Egede var en velstående mann. Han disponerte gårdene som fulgte med embedet, og hadde i tillegg to sjekter, en med sju mann og en med ni mann og eide et sagbruk i Salangen. Han eide også flere dyr. Til tross for dette hadde han stor gjeld da han døde, og det var ingenting å arve for enke eller barn.

Hans Egede ble født i Harstad og døpt i Trondenes kirke. Han fikk først undervisning av Peder Hind, som var onkelen hans og kapellan i Sand som lå under Trondenes. Deretter ble han undervist av Niels Schielderup som var prest på Hamarøy. Schieldrerup gav han et svært godt vitnemål, og i 1704 dro Egede til Universitetet i København for å studere teologi.

Hans Egede startet teologistudiet i april 1704, og fullførte det på så kort tid som mulig noe som gjorde at han ble uteksaminert allerede i august 1705. Han fikk karakteren mediocrem, eller middels, og sa selv at resultatet «ikke kan glede en eneste en, heller ikke meg selv.» Etter studiene vendte han hjem igjen, og fungerte som huslærer for sine to yngre brødre, Jens og Christian, i to år.

I 1707 giftet Hans Egede seg med Gjertrud Nielsdatter Rasch. Han var da 21 år, mens hun var 34 år gammel. Rasch kom fra Kvæfjord, og tilhørte den samme kretsen av embedsfamilier som Egede. Hun var datteren til Niels Nielsen Rasch som var bondelensmann i Kvæfjord tinglag og Nille Nielsdatter. Faren drev også en stor gård i tillegg til jektefart. Man vet ikke hvordan Egede og Rasch møttes, men denne type ekteskap mellom medlemmer av embeds- og handelsfamilier der ektefellene hadde relativt ulik alder var ikke uvanlig på denne tiden.

25. juni 1707 fikk Egede embedet som kapellan i Vågan i Lofoten. Det var på denne tiden vanlig at enken etter den forrige presten giftet seg med neste prest som kom, og på den måten fikk sikret seg for alderdommen. Siden Hans Egede allerede var gift da han flyttet til Vågan, kunne ikke presteenken Dorothea de Fine gifte seg med ham. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til konflikten som senere oppstod mellom Egede og presten i Lødingen, Jacob Parelius, da Parelius brukte å bo hos de Finne når han hadde gudstjenester i Vågan. Striden mellom disse to skulle prege Egedes tid i Lofoten.

Hans Egede begynte som kapellan i Vågan, som lå under Lødingen prestegjeld. Sognepresten satt i Trondheim, og presten i Lødingen hadde titelen «visepastor». Dette gjorde at inntektene fra prestegjeldet ikke gikk til presten i Lødingen, men til Trondheim, og visepastoren måtte få inntekter på andre måter enn det som var vanlig. Det var derfor bestemt at visepastoren skulle ha gudstjeneste i Vågan hver søndag under Lofotfisket, noe som skulle sikre inntekter. Da Egede kom til Vågan hadde det lenge vært protester mot denne ordningen, da lokalbefolkningen ikke ville betale for en som ikke var «deres» prest.

Allerede på Egedes første gudstjeneste i Vågan gjorde dette seg utslag, og skapte konflikt mellom ham og Parelius. Egede kom til Vågan i perioden Parelius hadde rett til å holde gudstjenester, men Egede ønsket å holde innsettelsegudstjenesten selv. Han bad derfor om tilatelse til dette, men det viste seg at de to prestene var uenige i om Egede hadde fått lov til å holde hele gudstjenesten eller bare prekenen. Denne distinksjonen var avgjørende for hvem av dem som fikk den såkalte «fjærfisk-tienden».

Da gudstjenesten skulle starte stoppet Egede Parelius fra å gå til alteret og insisterte på å holde gudstjenesten selv, til tross for protester fra både visepastoren og prosten. Parelius klagde i ettertid Egede inn for prosteretten, og 6. juni ble prosteretten satt. Egede angrep der både Parelius og Dorothea de Fine, noe som gjorde forholdet til Parelius ytterligere mer anstrengt. Retten fant til slutt at begge prestene hadde utvist uforstand, men Egede ble dømt til å betale en bot på 4 riksdaler samt 20 riksdaler i saksomkostninger.

I oktover 1708 begynte tanken om å dra til Grønland å vokse fram i Egede, etter at han hadde lest Peder Claussøn Friis’ Norrigis Bescrifuelse. Han tenkte i utgangspunktet å finne etterkommere etter norrøne bosettere der, og skrev i 1710 brev til biskopene i Bergen og Trondheim, der han tibød seg å dra til Grønland som prest. Biskopene kunne ikke sende ham, selv om de var positive. De viste til økonomiske vanskligeter på grunn av krigen landet var en del av. Han skrev derfor til kong Frederik 4 året etter med samme tilbud, uten at det ble noe av det denne gangen heller. Egede så seg kallet av Gud til å omvende hedninger og føre kirken til «verdens ende», og han mente at Danmark-Norge hadde et særlig ansvar for Grønland og innbyggerne der. Han trodde nemlig innbyggerne på Grønland var tidligere norrøne kristne som på grunn av lang tids avskillelse fra kirken hadde glemt kristendommen.

I 1712 tilbød Egede seg å ta all prestetjeneste i Vågan, mot at han fikk halvparten av fisken. Dette gikk ikke Parelius med på, men han tilbød Egede å ta halvparten av de gudstjenestene som hørte til presten i Lødingen, mot en tredjedel av fisken. Egede gikk sansynligvis med på dette, selv om saken aldri ble bekreftet fra noen overordnede i systemet.

I 1714 stod det ferdig en ny kirke i Vågan. I forbindelse med den nye kirken blusset det opp til ny strid rundt Egede og Parelius. I romjulen 1713 fikk Parelius et brev fra seks av de fremste mennene i Vågan, der de skrev at Hans Egede hadde tålt for mye urett fra Parelius, og at Parelius ikke lenger var velkommen i kirken i Vågan. Da mennene ble konfrontert med innholdet i brevet, var det bare en av dem som stod fast på det som stod der. Det kom også fram at brevet var skrevet av Hans Egede selv.

Jacob Parelius møtte, til tross for brevet han hadde motatt, opp i den nye kirken i Vågan for å holde gudstjeneste 17. februar 1714, den første under lofotfisket dette året. Egede møtte også opp for å forette gudstjenesten. Han stilte seg ved alteret da gudstjenesten startet, men Parelius tok ordet og fremførte den første bønnen i gudstjenesten, før han spurte Egede hvorfor han var der. Egede svarte at han ikke lenger godtok at Parelius gjorde tjeneste i Vågan, og spurte forsamlingen om de var enig med ham. Jens Christensen Hasselberg, den eneste av underskriverne i brevet som i ettertid stod ved innholdet, tok da ordet og forsvarte Egede. Parelius skal da ha truet Hasselberg med gapestokk og skjelt ut Egede, før han forlot alteret og overlot resten av gudstjenesten til Hans Egede. Han holdt seg også vekke fra Vågan i de følgende ukene.

Parelius dro direkte fra konfrontasjonen med Egede til Steigen, der prosten hadde sete. Allerede 19. februar ble det stevnet til prosterett. Denne ble satt 9. mars på Dorothe de Fines gård. Egede ble dømt til å betale 2 riksdaler, og boten skulle i sin helhet gå til fattige presteenker. Parelius skulle ha resten av gudstjenestene under fisket, og de to prestene skulle deretter dele gudstjenestene slik de hadde blitt enige om i 1712. Til slutt bad retten «de to smukke Mænd omgaaes efterdags med al den Kierlighed, som Ordensbrødre sømmer og ikke anstaaer att give Forargelse paa nogen Sted.»

Blant folk i området var det delte meninger om hvem av de to prestene som hadde rett. Blant de lokale fiskerne i Vågan hadde mange sympati med han, kanskje særlig fordi det lenge hadde vært ønske fra denne gruppen å endre måten gudstjenestene ble fordelt mellom prestene under lofotfisket. Blant de velstående i området var det derimot Parelius som fikk støtte. I denne gruppen fant man blant annet også prostens bror og også andre viktige menn. Konsekvensen av striden ble dermed at Egede hadde lagt seg ut med mange av de viktigste personene i området.

Hans Egede hadde i lang tid ønsket å forlate Vågan og dra til Grønland. Gjertrud var negativ til dette og mente at han «vilde styrte baade sig selv og hende udi all Ulycke» med dette. Etter sammenstøtet i 1714, kan det derimot virke som om også hun ønsket å dra fra Vågan og støttet mannen hans planer. I 1715 skrev Egede skriftet En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse for å overbevise motstandere av planene hans om at det var en god ide, og få støtte fra Misjonskollegiet. Dette førte ikke fram, og i 1717 slkte han avskjed fra stillingen før han sammen med Gjertrun flyttet til Bergen i 1718 for å forsøke å få kjøpmennene i byen til å starte et handelskompani med Grønland som mål, der han selv skulle være utsending.

At Egedefamilien dro til Bergen var naturlig, da byen i mange år hadde vært ledende på sjøfart og fangst i området. I tiden før Egede kom til Bergen hadde derimot de bergenske sjøfolkene blitt presset ut av sjøfolk fra Holland, og det var ikke stor stemning i byen for å satse på dette risikofylte farvannet. Krigen førte i tillegg til de naturlige utfordringene at risikoen ble ytterligere forverret, og byen var rammet av en økonomisk depresjon.

Da han kom til byen satte han igang et arbeid for å vekke interesse blant folk for misjon til Grønland kombinert med å etablere en handelsplass og koloni der. Han fikk stor oppmerksomhet, selv om folk reagerte både positivt og negativt på tankene hans. Noen mente han var gal, mens andre hadde sympati med tankene hans.

Han oppnådde i begynnelsen ingenting, til tross for brennende appeller der han vendte seg både til dem som ville spre evangeliet og dem som ønsket økonomisk gevinst. Ekspedisjonen han argumenterte for krevde relativt store investeringer, og konjunkturene var på dette tidspunktet på de aller laveste. Enkelte av de som hadde erfaring med Grønland sa likevel at om de fikk støtte av kongen, kunne de kanskje være villige til å sende et skip.

Dette gjorde at Egede i 1719 dro til København for å legge fram saken der. Han fikk Thomas von Westen til å legge frem saken for Misjonskollegiet, og fikk også legge saken fram for kongen. I et skriv til kongen argumenterte han med at Grønland hadde blitt befolket fra Norge, og derfor alltid hadde hørt under den danske kongen. Det var derfor naturlig å etablere seg der igjen så ikke andre nasjoner skulle få de økonomiske ressursene, og dette i tillegg «dreide seg om Guds æres utbredelse og ville folks opplysning og omvendelse». Han bad ikke kongen om direkte støtte, men om privilegier lik de andre handelskompanier hadde fått samt kirkekollekt.

Kanselliet fulgte opp Egedes tur med å beordre stiftsamtmannen og magistraten i Bergen til å sammenkalle til et møte der kjøpmennene skulle diskutere mulighetene for å ta opp igjen handel og fangst på Grønland. Egede bad om at også skippere og sjømenn skulle bli bedt inn til møtet, og da møtet ble avholdt i rådhuset i Bergen 8. februar 1720 møtte det bare opp representanter fra denne gruppen. Ingen kjøpmenn kom. Sjøfolkene fortalte om et særdeles hardt landskap og om en svært primitiv befolkning, og møtet førte ikke til noe for Egede.

I et forsøk på å skaffe penger til misjonsekspedisjonen sin, tok Egede opp alkymi. I letingen etter finansiering sier han at han begynte å tenke på «hvad der tales og skrives om den saa kaldede Philosophiske Steen, og tænkte, hvo der var saa lykelig, at han saadan Videnskab besad, han kunde nok udføre slikt et Verk.» Han fant ingen i Bergen som kunne lære ham opp i alkymi, og ville heller ikke vekke oppsikt med sin nye interesse. Han kjøpte seg derfor flere bøker om emnet og begynte å lese om «De vises stein». Ut fra det han leste, mente han at det hele virket så enkelt at han ikke forsod hvorfor ikke flere praktiserte kunsten. Forsøkene hans gikk derimot ikke så bra. «[M]in Forhaabning slog mig gandske feil, thi med alt det Sudlerie [=søl], som jeg næsten udi tvende Aar plagede mig med, profiterede jeg intet uden Møje og skidne Fingre.»

Egede lot seg ikke knekke av motgangen, og fremholdt stadig at dette ikke handlet om å tjene penger, men om å frelse mennesker og anlegge en koloni. Til slutt fikk han overtalt noen kjøpmenn til å finansiere planene hans, under forutsetning av at kongen både gav dem monopol på handel på Grønlands vestkyst, og la ned forbud mot at andre i det hele tatt fikk seile dit. En viktig person i denne prosessen ble rådmann Magnus Schiøtte som fikk samlet noen av de rikeste kjøpmennene til et investeringsmøte hjemme hos seg. 4. juni 1720 ble det sendt brev til kongen angående stiftelsen av «Bergenske Grønlandskompani». I tillegg til monopol og forbud for andre seilende, bad man også om diverse tollempelser, samt at det ble sendt en garison soldater på 30 mann til øyen. Egede sendte også et eget brev der han bad om personlig, økonomisk støtte fra kongen. Han gikk også personlig til biskopen, prestene i byen, kjøpmenn og embedsmenn og bad dem om å støtte ekspedisjonen økonomisk. 48 personer forpliktet seg på tilsammen 5100 riksdaler av de 12-16000 riksdalene man trengte. 22 av disse forpliktet seg også til å dekke et eventuelt underskudd når ekspedisjonen kom hjem igjen. Mange av dem som investerte i ekspedisjonen sa at de ikke ventet noe økonomisk gevinst, men så på det hele som en form for religiøst offer.

I januar 1721 ble det dannet et interesseselskap, og man satte ned et styre. Skipet «Haabet» ble kjøpt inn for 1550 riksdaler, og forsterket for ytterligere 356. Tanken var at man skulle seile til Grønland og etablere en koloni som skulle få et økonomisk grunnlag gjennom handel og fangst. Om flere interessenter meldte seg, skulle man utvide til også å drive med hvalfangst. Mannskap til ekspedisjonen ble hyret inn. Over førti personer var planlagt å overvintre på Grønland. Av disse var det håndverkere av ulikt slag og tre kvinner som skulle stå for husholdningen. «Haabet» ble satt under styrmann Selgen Dahl som hadde et mannskap på 11 mann. Hartvig Hansen Jentoft ble ansatt som bokholder og handelsmann for kolonien. Det ble også gjort store innkjøp av utstyr man trengte å ha med seg.

Den ventede støtten fra kongen lot vente på seg, og Egede skrev 11. februar et brev til Missionskollegiet og bad om hjelp fra dem for å få støtten. 21. februar behandlet Kommercekollegiet brevet fra bergenskompaniet. De støttet dem i deres ønsker, bortsett fra at de var skeptiske til å forby andre å seile i området før landet var blitt kolonisert. Også styresmaktene i Bergen støttet ønskene fra selskapet.

I Bergen fortsatte forberedelsene. En hukkert og en galliot ble anskaffet. Hukkerten for å drive hvalfangst i Diskobukten, og gallioten for å følge «Haabet» og drive rekognosering. 28. april forlot hukkerten Bergen med kurs for Grønland, og noen dager senere fulgte de to andre skipene etter.

Hans Egede var utpekt som leder for ekspedisjonen. Reglementet var utformet i «Skipsartiklene» som var utformet etter mønster fra de danske handelskompaniene i koloniene i Ost- og Vest-India og i et reglement for koloniens styre som var utformet etter kolonilovene i Trankebar og Guinea. Kolonien skulle ledes av «Rådet», som bestod av sju mann og ble ledet av presten. I «Skipsartiklene» ble det presisert at lokalbefolkningen på Grønland skulle behandles godt. Ekspedisjonen skulle begynne byggingen av hus med en gang de kom frem, og skipene skulle starte handelen umiddelbart. Det ene skipet skulle returnere til Bergen før vinteren, mens «Haabet» skulle returnere straks etter vinteren. Da ekspedisjonen dro hadde de ikke fått noen løfter om kongelig støtte, og det var en helt privatfinansiert ekspedisjon fra eliten i Bergen. Først 2. juni kom det en kongelig resolusjon som gav selskapet tollfrihet, men ikke noe mer. 4. juni fikk Egede et kallsbrev fra kongen, og samme dag sa Finanskollegiet at de ville betale ham 300 riksdaler i året i lønn så lenge han var på Grønland, samt 200 riksdaler for å dekke utstyr.

«Haabet» forlot Bergen 2. mai 1721 med 46 mennesker ombord, men kom seg først ikke lenger enn et lite stykke ut av byen. De kunne ikke legge ut på havet før 12. mai. 4. juni så de sørspissen av Grønland, men på grunn av dårlig vær og mye is kom de seg ikke i land før 3. juli. De kastet da anker med øyen Kanag som ligger utenfor det nåværende Godthaab. Øyen fikk navnet «Haabets Ø», og de satte straks i gang med etableringen, siden det allerede hadde blitt sent på sommeren. Kort tid etter ankomst ble hvalfangstskipet sterkt ødelagt av en storm utenfor Kapp Farvel, og var ikke brukende til hvalfangst i to måneder, noe som gjorde at denne inntektskilden forsvant for ekspedisjonen.

Lokalbefolkningen var nyskjerrige på de nyankomne, og særlig på Egede og prestedrakten hans. Denne gikk han med hele tiden. De var også overrasket over at det var kvinner og barn sammen med mennene i ekspedisjonen. Hans Egede så på de innfødte som ynkverdige, siden de ikke kjente Gud, og han ble nedtrykt av at han ikke kunne kommunisere med dem og fortelle dem om kristen tro.

9. juli var det første huset, et lagerhus av torv og stein, ferdig. Planen var å drive handel med de innfødte, men hollandske skip hadde kommet dem i forkjøpet, og det var derfor ingenting å handle. 21. juli vendte galloiten tilbake til Bergen uten varer. Den kom fram 18. september, og meldte at ekspedisjonen var framme og hadde møtt vennlige innfødte.

Egede selv ble ikke knekt av motgangen, og skrev til Bergen etter mer forsyninger og støtte. I Bergen ble forespørselen møtt med velvilje, siden «foretagende var begynt og bygget på Guds hjelp», og i løpet av høsten og våren i 1721/22 ble det samlet inn nesten 4000 riksdaler for å støtte ekspedisjonen på Grønland. Våren 1722 dro to skip fra Bergen til Grønland med forsyninger og flere folk. Skipene hadde store problemer med å nå fram på grunn av mye is i havet. 26. mai skrev Egede i dagboken sin at han var veldig i tvil om det var mulig å bli på Grønland, eller om han måtte reise hjem. Provianten de hadde hatt med seg våren før var da i ferd med å gå tom. Henvendt til Gud skrev Egede: «Hvi lider dette til din Ære og disse arme Menneskers Oplysnings hensigtende Foretagende saa svare Anstød og Forhindringer?»

Ikke før 8. juni kom skipene til Haabets Ø. De hadde med seg proviant og andre varer, og fikk i retur en statusopptatering fra Egede. Han kunne fortelle at det var få gode utsikter til å tjene penger. Hvalfangsten så ikke ut til å være noe å satse på, og man hadde ikke så gode varer å handle med som hollenderne, så det var også dårlig utbytte fra handel. Han sa han skammet seg over å be om mer penger, men mente det var synd om det Gud hadde startet skulle strande på grunn av pengemangel, og bad derfor om at investorene måtte fortsette å støtte ham. Han mener også at Gud vil hjelpe dem gjennom problemene, siden det ifølge ham ikke handlet om menneskers ære og økonomi glass liter water bottle, men om Guds ære.

I leiren på Grønland begynte man å forsøke å bedre på situasjonen. Alle skipene ble sendt hjem til Bergen for å spare penger i lønn til mannskapet. Med seg hadde de hvalfangstutstyret, siden dette ikke ble brukt, men handlesvarer hadde de dårlig med. Man hadde også funnet ut at leiren lå dårlig til, og begynte å se seg om etter en ny base på fastlandet og lenger inne i fjorden. Da skipene hadde dratt i løpet av sommeren var det bortsett fra Egedes familie 18 menn og to kvinner igjen i bosetningen.

I Bergen klarte man til tross for de dårlige nyhetene å samle inn nesten 1300 riksdaler denne høsten, og sendte samtidig et nytt brev til kongen der man bad om støtte. I januar 1723 klarte man å skaffe nye 2040 riksdaler til veie for Egede.

16. februar 1723 fikk kjøpmennene i Bergen nytt håp. Da fikk de brev fra kongen, datert 5. februar, der han gav det bergenske grønlandskompani privilegier som lå nært de privilegiene de danske hansdelskompaniene til For- og Vest-India hadde. Kompaniet fikk hele Grønland til fri disposisjon i minst 25 år, tollfritak for handel til og fra Grønland samt fritak for skipsavgifter, fullstendig monopol på grønlandshandel for danske undersåtter samt særretter for personer som var lenge tilsatt i kompaniet på Grønland. De fikk også tillatelse til å opprette et lotteri kongen regnet med ville skaffe dem 50 000 riksdaler.

Investorene i Bergen satset nå store penger. Det ble tatt opp lån, og tre nye skip ble kjøpt: en hvalfangstskute, et handelsskip og et skip som passet til å gå langs kysten av Grønland. Skipene ble sendt avgårde med nye forsyninger, blant annet korn man skulle forsøke å dyrke samt en mengde gårdsdyr. Overfarten ble hard, og de fleste av dyrene døde underveis og det minste skipet forsvant med hele mannskapet. 19. juni kom det første skipet fram, og med dette fikk også Hans Egede beskjeden om kongens bestemmelse. På skipene som kom over var studenten Albert Top en av dem som var med. Han ble etter hvert en av Egedes nære medarbeidere, og viste seg å ha lett for å lære seg grønlandsk språk.

Egedes skrev brev til Bergen, og bad om å bli avløst som overhode for kolonien, da han mente at denne oppgaven gjorde at han ikke kunne konsentrere seg om forkynnelsen som var hans egentlige grunn til å være der. Han fortalte også at han mente bosetningen burde flyttes inn i fjorden, der han mente det lå bedre tilrette for bosetning. Sammen med brevet hadde skipene som vendte tilbake til Bergen om høsten bare med seg varer for 1100 riksdaler. Den økonomiske situasjonen for kompaniet var dårlig.

Den anstrengte økonomien stoppet imidlertid ikke kompaniets ledelse i Bergen. Våren 1724 ble den til da dyreste ekspedisjonen sendt avgårde. Tilsammen kostet det 16 000 riksdaler å utruste ekspedisjonen. Man prøvde seg på en ny bosetning, men den måtte oppgis året etter. Sommeren 1724 hadde skipene med seg varer for 3 300 riksdaler tilbake, og i tillegg fikk man inn 13 400 riksdaler på lotteriet.

Egede skrev nye brev hjem, og klaget over situasjonen. Han sa at han aldri ville ha tatt på en seg jobb som bragte så mye problemer over ham selv og andre, hadde det ikke vært for at han hadde grønlendernes frelse for øye og at han ville hjelpe dem fra det han så på som elendighet. Han klaget også over at det var vanskelig å få folk i kolonien til å gjøre som han sa, og over at han ikke fikk flytte kolonien inn i fjorden slik han ville, noe som førte til at familien hans led under dårlige boforhold.

Han skrøt også av ledelsen i Bergen, og roste dem for deres innsats for å fremme kristen tro. Han mener også at kongen bør yte mer støtte, og fremmer en tanke om at de innfødte på Grønland bør betale mer skatt. Dessuten ber han om støtte fra Bergen for å fremme sin egen autoritet i kolonien, da han sliter med å bli hørt i Rådet. Han bad også om at bokholder Jentoft, som vendte tilbake til Bergen denne sommeren, måtte komme tilbake til Grønland, fordi han så ham som en gudfryktig mann som ikke hadde egeninteresse på Grønland.

Sammen med Jentoft kom også to unge grønlendere som Egede bad om at bli måtte introdusert for kongen. Direktør Refdal i grønlandskompaniet tok med seg disse til København, hvor de vakte stor oppmerksomhet og ble brukt som reklame for grønlandskompaniet. Refdal møtte myndighetene og sa at tiden var kommet der man enten måtte avbryte forsøket water bottle insulated, eller så måtte staten gå inn med betydelig støtte.

Denne gangen gav kongen sterkere støtte. Ved en kongelig resolusjon av 15. desember 1724 vedtok han å gi støtte til å holde selskapet oppe. 16. mars 1725 ble det vedtatt en ekstraskatt som skulle gå til grønlandskompaniet. Innbyggerne i både Norge og Danmark skulle betale denne, og man regnet med at den ville innbringe rundt 50 000 riksdaler. Det ble også oppnevnt statlige inspektører som skulle overse at pengene ble rett forvaltet.

Sommeren 1725 gikk to skip til Grønland. «Haabet» hadde overvintret og da de tre skipene kom tilbake hadde de bare med seg varer for rundt 1500 riksdaler, mot de nesten ni og et halvt tusen kompaniet hadde i utgifter i 1725. Skipene hadde også med seg flere brev fra Egede. Han var oppløftet av at kongen nå hadde gått tyngre inn. Han mente at om man annla tre kolonier ville handelen lønne seg, men mente at siden det var misjon det egentlig dreide seg om, burde man annlegge en rekke små kolonier, utstyrt med lærere for de innfødte. Han regnet ikke med at dette ville lønne seg, men mente grønlenderne burde betale skatt. Opprettelsen av nye kolonier håpte han kunne skje allerede neste sommer.

I 1726 ble det sendt avgårde to skip fra Bergen. «Egte Sophia» med Jens Falch som skipper forsvant i drivisen med hele mannskapet, mens «Cron-Printz Christian» ble så forsinket at Egede og de andre i den danske bosetningen måtte kjøpe mat fra nederlandske handelsfolk for å overleve. 10 av kolonistene ble også sendt fra øyen med de nederlandske skipene for å måtte ta vare på så få personer som mulig i den kommende vinteren som de trodde de måtte overleve uten nok mat og uten amunisjon til jakt. Det var svært dårlig stemning i kolonien, og Egede trodde selv at det ikke hadde blitt sendt skip fra Bergen til Grønland denne våren.

Da «Cron-Printz Christian» enedelig kom frem 19. juli, var det så sent at skipperen nektet å vende tilbake til Bergen dette året, men heller ville overvintre på Grønland, tross i Egedes instendige forsøk på å få ham til å dra. Dette førte igjen til at det ikke kom noen beskjed til kompaniet i Bergen om at båtene hadde kommet fram. I Bergen antok man derfor at begge skipene hadde forsvunnet, og ledelsen i kompaniet gikk inn i en dyp krise, der flere av de ledende mennene rømte fra selskapet dry pak. Den vedtatte ekstraskatten ble også innkrevd i byen, noe som førte til ytterligere misnøye.

Med ledelsen ute av Bergenskompaniet, ble selskapet også i praksis oppløst. Pengene som var ført inn i selskapet var forsvunnet, og kolonien på Grønland stod uten sikkerheten den trengte. For å komme de som satt på Grønland til unnsetning skrev derfor rådmann Schiøtte til kongen 1. mars og bad ham om personlig å utruste to skip for å drive handel på Grønland. Kongen sendte skip, og en mann for å undersøke forholdene for handel. Allerede 26. mai kom det første skipet til Grønland i 1727. Egede fikk da beskjeden om at Bergenskompaniet var gått i oppløsning og at pengene som var samlet inn var vekke. Sammen med de tilsammen tre båtene som nå var på øyen, sendte Rådet Albert Top, som skulle legge frem deres sak for bergensborgerne.

Kongen tok nå grep for å ordne opp i situasjonen. Han gjorde rådmann Schiøtte sammen med kommandanten på Bergenhus, J. F. Tuchsen og kommerciesekretær Hans Landberg ansvarlige for grønlandsaktivitetene. I tillegg satte han i gang en granskning av pengebruken fram til dette punktet. Videre bad han Schøitte sende to skip med varer og mannskap med hvalfangsterfaring til Grønland. Han sendte også to handelsskip og et krigsskip til øya. Med disse ble det sendt 12 straffanger som var blitt «tvangskopulert med 12 løsaktige kvinner» samt tretti soldater og noen offiserer. Disse skulle befolke øyen. Soldatene var svært demotiverte, og Egede ble urolig for hvilke folk som var sendt til misjonsstasjonen hans. Imidlertid døde de fleste av fangene og kvinnene av skjørbuk i løpet av den første vinteren.

Sommeren 1728 ble det besluttet å flytte kolonien fra «Haabets Ø» til stedet Godthaab ligger i dag. Et stort våningshus av stein, som fremdeles står, ble bygget. Hans Egede flyttet inn i det nye huset 30. september. Han hadde fremdeles overoppsyn med handelen frem til 1729, da denne ledelsen ble flyttet til en kongelig kommite i København. I 1730 måtte Egede igjen argumentere for foretagendets fremtid, da den nye kongen ville legge ned hele prosjektet. I 1734 fikk en kjøpmann i København, Jabob Severin, monopol på grønnlandhandelen, men Egede fikk fremdeles økonomisk støtte fra handelskompaniet. Dette hadde han helt frem til han måtte forlate Grønland på grunn av dårlig helse i 1736.

Hans Egede hadde sannsynligvis allerede kommet i kontakt med misjonstanken i København i studietiden. Kongen hadde da tatt initiativ til å starte misjon i de danske områdene i India, og på universitetet lette man etter passende kandidater til dette. I 1706, etter at han hadde kommet hjem ble de første lutherske misjonærene sendt til Trankebar, og i 1707 startet misjonen blant samene i Nord-Norge.

I 1708, ikke lenge etter at han hadde kommet til Vågan, begynte en tanke å vokse frem i Egede. Han hadde lest Norriges Bescriffuelse av Peder Claussøn Friis, og blitt grepet av det som stod i boken om Grønland cycling water bottles. I 1710 forfattet han Forslag til Grønlændernes Omvendelse og Oplysning, og bad om støtte fra biskopene i Trondheim og Bergen. Han fikk ikke denne støtten, og også Gjertrud var kritisk til planene.

Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær» med sin kone Gjertrud Rasch, på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å drive misjon blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.

Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.

· · · · · · · ·

Share This:

The Wizard of Speed and Time

The Wizard of Speed and Time is a 1989 low-budget feature film written, directed, and starring animator Mike Jittlov, as well as a 1979 16 mm short film, also by Jittlov.

In the original short film, a young man in a green wizard costume runs throughout America at super speed, much like the superhero The Flash. Along the way, he gives a pretty girl a swift lift to another city, gives golden stars to other women who want a trip themselves best hydration pack running. He then slips on a banana peel and comically crashes into a film stage, which he then brings to life in magical ways.

Jittlov is a special effects technician, and produced all of the special effects in the film himself, many through stop motion animation.

This short film originally was shown as a segment of an episode of The Wonderful World of Disney. The episode was called ”Major Effects”, and was aired to coincide with the release of Disney’s The Black Hole in 1979.

The film segment then began to be shown at science fiction conventions around the country, gaining popularity, prompting Jittlov to eventually create a (semi-)fictionalized account of how this short film came to be, in the form of a feature film.

Years later, Jittlov was able to remake the short, as well as incorporate portions of some of his other short films (such as Time Tripper and Animato), into a feature-length 35 mm film. The feature version recounts the exploits of a special effects ”wizard” (played by Jittlov) trying to fulfill his dream of making a full-length movie. The tricks of movie magic are exposed; but so are the tribulations of the independent moviemaker working around the heavily unionized Hollywood film industry.

Straeker: There are your film cans, but you can’t move them.

Jittlov: Why? Are they stuck to the floor?

Many scenes in the movie turned out to be only too prophetic, according to Jittlov. In the film worlds best water bottle, a director, Lucky Straeker (Steve Brodie), and a producer, Harvey Bookman (Richard Kaye), bet over whether Jittlov can actually complete a major effects assignment, and Bookman does everything in his power to thwart Jittlov.

Richard Kaye not only produced this film but also starred as one of the main characters Harvey Bookman, coincidentally a producer. Richard was also the co-writer of this script. Richard Kaye’s daughter Lauri Kaye, at the age of 16, was the production secretary of The Wizard of Speed and Time and Lauri also performs in the film as a voice-over artist and a hand model.

The feature film is also filled with subliminal messages, many hidden in single frames during the ”Wizard Run” sequence (which was remade and expanded from the original short film), or hidden in electrical sparks generated by various happenings in the film.

The feature film was filmed in 1983, released to theaters in 1989 (though it was never widely distributed), and was later released on VHS and laserdisc. Although there is no official DVD release yet, Jittlov’s fans have (with Jittlov’s knowledge and at least tacit approval) created a DVD image file, and made it available for free on peer-to-peer networks until such time as an official release is realized.

Share This:

gucci veske | Kelme Outlet

MCM Rucksack | Kelme | maje dresses outlet| maje dresses for sale

kelme paul frank outlet new balance outlet bogner outlet le coq sportif outlet handla nätet nätet handla